For å sikre kvaliteten på svarene de får fra røntgenundersøkelser bruker norske sykehus mye ressurser på kontroller av røntgenbilder.

Peter Mæhre Lauritzen og hans forskerkolleger har funnet ut at slike kontroller avdekker forskjeller i røntgenlegenes tolkning av bildene. Dette har betydning for oppfølgingen og behandlingen av pasienter.

Per i dag er kontrollene usystematiske, og ifølge forskerne kan de organiseres mer effektivt.

– Det er i stor grad opp til den enkelte røntgenlege å avgjøre hvilke undersøkelser som skal kontrolleres. De fleste avdelinger har verken kriterier for hvilke undersøkelser som skal velges ut eller systemer for å lære av tolkningsforskjellene som avdekkes, sier Lauritzen, som nylig avla doktorgraden ved Ahus.

Store variasjoner mellom avdelinger

For å sikre at svarene fra bildeundersøkelser er riktige, blir om lag en tredjedel av bildeundersøkelsene i norske sykehus vurdert av to forskjellige røntgenleger. Denne tidkrevende kvalitetssikringsmetoden kalles dobbeltgransking.

Røntgenlegene bruker i snitt en fjerdedel av arbeidstiden sin på dobbeltgransking, og metoden er mest brukt på avanserte bildeundersøkelser som CT og MR. Det er store variasjoner mellom røntgenavdelingene, og de store universitetssykehusene gjør betydelig mer dobbeltgransking enn mindre sykehus.

Lauritzen fant ut at avdelinger med stor bruk av dobbeltgransking, ikke hadde større bruk av andre kvalitetssikringsmetoder. Dette var hovedfunnene i en spørreundersøkelse til alle røntgenleger i norske sykehus og deres avdelingsledere.

Han utdyper dette slik:

– Noen få avdelinger bruker ikke denne kvalitetssikringsmetoden i det hele tatt, mens andre avdelinger bruker den på tilnærmet alle undersøkelser.

– Avdelingenes status og oppgaver i forskning og utdanning av legespesialister avgjør hvor mye som dobbeltgranskes. Dette kan skyldes lokale forskjeller i arbeidskultur, men også forskjeller i tildelte ressurser og oppgaver.

Betydning for pasientene

Tolkningsforskjeller mellom røntgenlegene har betydning for selve pasientbehandlingen i mindre enn to prosent av undersøkelsene. Når det gjaldt utredning og pasientkontroller var det derimot forskjeller av betydning i mer enn syv prosent av tilfellene.

Dette fant Lauritzen ut ved å gå gjennom svarene fra dobbeltgranskede CT-undersøkelser av overkroppen til pasienter ved indremedisinske avdelinger og poliklinikker.

En tilsvarende gjennomgang av svar fra CT-undersøkelser av magen til kirurgiske pasienter viste hyppigere tolkningsforskjeller av betydning.

I denne gruppen var det forskjeller av betydning for pasientbehandling i mindre enn fire prosent av undersøkelsene, mens det i mer enn ti prosent var tolkningsforskjeller av betydning for utredning eller kontroller.

– Det ble avdekket tolkningsforskjeller i begge studier som ville innebære umiddelbar endring av behandling. Dobbeltgransking avdekket for eksempel blodpropp i lungen, og da er blodfortynnende behandling nødvendig, sier Lauritzen.

– Hos pasienter som hadde vært operert i magen, avdekket dobbeltgranskingen at det ikke var blitt tett der to deler av tarmen var sydd sammen. Dette gjør at pasienten må opereres på nytt for å tette lekkasjen. Slike tilfeller var sjeldne, men av stor betydning for pasientene.

I begge studiene fant Lauritzen tolkningsforskjeller oftere hos pasienter henvist til hasteundersøkelse. De viste også at røntgenleger med spesiell spisskompetanse avdekket tolkningsforskjeller oftere på egne spesialfelt.

– Man kan altså forvente en større effekt av å dobbeltgranske dersom man målrettet velger ut de undersøkelsene der tolkningsforskjeller forekommer oftest og ved å bruke røntgenleger med spesiell spisskompetanse til kontrollene, avslutter Lauritzen.

Referanse:

Peter Mæhre Lauritzen: Double reading in Norwegian hospital radiology departNments. Doktoravhandling, Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo og Ahus, april 2016.