Mange leger og sykepleiere opplever en konstant spenning mellom omsorgshensyn til den enkelte pasient og krav om budsjettbalanse og høy pasientgjennomstrømming.
Medisinskfaglige begrunnelser blir omtalt som langt viktigere enn hva ledelse og helsepolitikere måtte mene.
Leger og sykepleiere har en forpliktelse til å yte best mulig og forsvarlig omsorg og helsehjelp til sine pasienter.
Samtidig møter de krav fra sykehusledelsen om å bidra til at budsjettet overholdes, at kostnader kuttes og at pasienter på venteliste får hjelp så raskt som mulig.
– Mange av de vi har snakket med beskriver en vanskelig hverdag preget av dårlig samvittighet og en konstant følelse av ikke å strekke til.
– Dette er ofte verre for de yngre og mindre erfarne legene og sykepleierne, forteller Per Nortvedt, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
Pasienten først
Så, hvordan prioriterer helsearbeiderne når de må gjøre vanskelige valg i hverdagen?
Nortvedt leder et prosjekt der 21 sykepleiere og leger ved sykehus i Oslo-området blitt intervjuet.
De forteller om hvordan de prioriterer mellom ulike pasientgrupper og pårørende, hvorvidt nærhet til pasientene påvirker prioriteringene, hvordan de forholder seg til helsepolitikere og ledelsens retningslinjer og hvordan det oppleves å måtte prioritere.
De foreløpige resultatene viser at både leger og sykepleiere har en innstilling om at pasienten kommer først. I den grad leger og sykepleiere mener dette kommer i konflikt med sykehusledelse og overordnede prioriteringer, forsvarer de den enkelte pasient.
Medisinske avgjørelser
Helge Skirbekk.
Det aller tydeligste funnet er at både leger og sykepleiere mener beslutningene de gjør ikke handler om prioriteringer, men om medisinske avgjørelser, forteller sosiolog Helge Skirbekk som er postdoktor ved prosjektet.
– Å gjøre riktig valg ut fra medisinskfaglige begrunnelser, blir omtalt som langt viktigere enn hva ledelse og helsepolitikere måtte mene. Flere leger omtalte dette som den viktigste siden ved deres yrkesetikk, for eksempel gjennom uttrykk som «å gjøre en forskjell for pasientene», sier Skirbekk.
I praksis innebærer dette for eksempel at helsearbeidere ikke gir dyr og komplisert behandling til pasienter som ikke tåler det, eller som sannsynligvis ikke vil ha noen glede av behandlingen etterpå.
Flere leger i studien nevner også den medisinskfaglige normen som en grunn til ikke å bruke for mye tid på å prate med pasientene.
Struktur på «akutten»
– Mange leger oppfattet pasientkontakt utover det som var nødvendig for å kunne diagnostisere riktig og foreskrive riktig behandling, som sykepleierens rolle.
Annonse
– Mange hadde riktignok et ønske om å tilbringe mer tid med pasientene, men pasientkontakten ble ikke oppfattet som viktig for legens rolle i behandlingen, forklarer Skirbekk.
Sykepleiere på sin side prioriterte oftere pasienter med behov for omsorg, men med mindre alvorlige medisinske behov. Studien viser også at utfordringen ved akuttmottak i hovedsak er prioriteringer mellom enkeltpasienter heller enn mellom pasienter og overordnede krav.
Ett av tiltakene ved akuttmottaket ved det ene sykehuset i studien har vært å lage et mer strukturert system for prioritering. Det innebærer at pasientene blir tildelt «merkelapper» etter medisinsk hastegrad.
– Det kan likevel oppleves som vanskelig å måtte gå fra en pasient som er veldig fortvilet, til fordel for en som det haster mer med, sier Per Nortvedt.
Hverdagsforskning
Per Nortvedt.
Nortvedt påpeker at denne typen undersøkelser setter søkelys på områder av helsepersonells og pasienters hverdag som vi har lite systematisk og detaljert kunnskap om.
– Vi har retningslinjer for prioritering og et nasjonalt råd for prioritering, men vi vet lite om hvordan retningslinjene brukes i praksis.
– Vi vet også lite om hvordan helsepersonell faktisk prioriterer og hvilke verdier de legger vekt på, sier han.
