– Dette er ingen enkel balansegang, men sykepleiere må få lov til å prioritere pasienten de har foran seg, mener Marita Nordhaug som forsker på etikk i sykepleieryrket ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Sykepleiere står daglig i et krysspress mellom det å gjøre sin plikt som sykepleier og føringer ovenfra om å være effektiv.

Og de står i en klemme mellom idealet om likebehandling på den ene siden og hensynet til god individuell omsorg på den andre siden.

– Dette har jeg også selv opplevd fra arbeid i eldreomsorgen, sier Nordhaug.

Ved hjelp av moralfilosofien argumenterer hun for at sykepleiere må få lov til å være partiske og til å prioritere å være til stede for pasienten de har foran seg, i stedet for å løpe videre til neste pasient straks det akutte er unnagjort.

Krenker verdigheten

I helsesektoren er det ofte mangel på ressurser i form av tid og personale. I denne klemma blir individuell omsorg lett taperen.

– Forskning gir oss mange eksempler på dette: Eldre som får på seg en bleie i stedet for å bli fulgt på toalettet. Morgenstellet som blir utsatt, eller at det sjelden blir tid til god kommunikasjon.

– Dette er kanskje tydeligst i eldreomsorgen, men sykepleiere på sykehus merker også denne klemma, sier Nordhaug.

– Dette er et problem som må tas på alvor, sier hun.

– Det er ikke nødvendigvis snakk om liv og død, men det handler om de små tingene som er store nok for dem det gjelder. Det å være voksen og få på seg en bleie på grunn av tidspress, krenker verdigheten til et menneske.

Sette noens behov foran

I sin doktoravhandling argumenterer Nordhaug for at sykepleierne må få lov til å være partiske.

Begrepet partiskhet kan forstås på to måter. Den ene måten har en litt negativ klang og brukes om favorisering av noe eller noen på grunn av
personlige bånd og preferanser.

Nordhaug snakker om en annen form for partiskhet.

– Jeg snakker om partiskhet som det å sette noe eller noens behov foran en annens behov i en profesjonell sammenheng. I profesjonelle relasjoner er det helt andre bånd enn i private, og personlige og private bånd skal ikke avgjøre kvaliteten på profesjonell omsorg, sier hun.

Prioriterer egne barn

Nordhaug ønsket å bruke omsorgsetikken for å finne argumenter for partiskhet. Hun fant ikke svarene hun lette etter.

Omsorgsetikken er en etisk posisjon som er opptatt av det etiske ansvaret som oppstår i menneskelige relasjoner. Den tar utgangspunkt i at mennesker er sårbare og avhengige av hverandre, og at vi lever i relasjoner med hverandre, forklarer Nordhaug.

Omsorgsetikken er tradisjonelt sett mer tilpasset private enn profesjonelle relasjoner, når en søker svar på hva en faktisk bør gjøre i situasjoner der handlings valget ikke er opplagt.

– Forholdet mellom foreldre og barn er et klassisk eksempel på partiskhet. Foreldre har en ”rett” eller ”plikt” til å prioritere eget barn fremfor andre barn, selv om det andre barnet har større behov.

Hvordan prioritere?

Nordhaug undersøker hvordan partiskhet kan begrunnes i profesjonelle sammenhenger.

Kan en sykepleier argumentere på samme måte som en mor eller far og sette sin pasients behov foran andre pasienter? Er det mulig å sammenligne profesjonelle og personlige relasjoner?

– Det finnes mange prioriteringsveiledere innen helsesektoren, men faktisk ingen som er direkte tilpasset pleie og omsorg, sier hun.

For hvem skal bestemme hva sykepleierne skal prioritere? Den enkelte sykepleier, eller lederen?

– Det finnes ingen endelige svar på dette, sier Nordhaug.

Vanskelig å prioritere

Hun sier at i akutte tilfeller er det opplagt hva som må prioriteres. Hvis en pasient i naborommet faller ut av senga, må en sykepleier hjelpe til der, selv om hun var midt i morgenstellet i et annet rom.

Men i mange tilfeller er det ikke lett å avgjøre hvilke behov som er viktigst.

– I enkelte slike tvilstilfeller bør sykepleierne tillates å være partiske overfor den pasienten de er hos der og da. Nærhet i tid og rom har en etisk verdi i profesjonell omsorg. Men, hvem skal bestemme dette?

– På den ene siden handler det om det profesjonelle ansvaret hver enkelt sykepleier har. Samtidig er det overordnede ansvaret høyere opp i systemet, det handler også om å bevilge nok ressurser.

– Dette er ikke et enten-eller-spørsmål, sier Nordhaug.

– Det vil alltid finnes uløselige dilemmaer, og valg vil alltid gå utover noen.