- Ledelse kan ses som en del av det å være menneske. Dette innebærer å gi eget og andres ansvar bevegelse og retning mot den andre.

- En slik bevegelse og retning er ansett som naturlig og opprinnelig ved mennesket, og innebærer en berørthet, følsomhet og sårbarhet ved andres sårbarhet og lidelse. Ansvaret er der om man påtar seg ansvaret eller ei, sier Berit Foss ved Institutt for sykepleie, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun har i sin doktorgrad fordypet seg i spørsmålene om ledelse kan utlegges som en allmenn, naturlig forekommende egenskap, med begrunnelse i moralfilosofiske læresetninger om menneskelig nestekjærlighet og omsorg?

Og i tilfelle, i hvilken grad kan en slik alternativ ledelsesforståelse komme til anvendelse i organisasjoner, for eksempel helseinstitusjoner?

- Det kan betraktes som et vilkår eller en gave ved livet selv, som det gjelder om å ta i mot. Ledelse i dette perspektivet er ansvarlig ledelse ved å påta seg ansvaret for den andre og for det som er felles.

- Ansvar og forståelse innebærer nærhet og avstand og forenes gjennom danning, uttrykt ved etikk og nestekjærlighet. Tanken er at man dannes til slik ansvarlig ledelse ved, ja, å lede ansvarlig, sier hun.

Foss har selv bakgrunn som sykepleier og har den kliniske konteksten også som ramme om sin avhandling. Mens vi i Norge snakker om sykepleievitenskap, har man i Finland utviklet et felt de kaller «vårdvitenskap».

Omsorg er vårdvitenskapens emne, og det er emnet som har betydning og ikke profesjonen. Foss knytter seg til dette, og har studert hva som er det omsorgsfulle ved ledelse.  

Alternativ til rådende filosofi

Hennes studie viser at ledere, medarbeidere og pasient tilhører en og samme sak: 

- Management eller profesjonell ledelse vektlegger ledelse som eget fag eller spesialitet, hvor lederens lojalitet og ansvar er mer knyttet til organisasjonen enn til det fagfellesskap man er en del av. Vektlegging av effektivitet og økonomi kan føre til at ledere blir mer opptatt av seg selv og sine resultater enn av den andre.

- For mye vektlegging av ytre strukturer og økonomi kan skjule menneskets væren, og faren er at medarbeidere kan bli betraktet som midler for å oppnå organisasjonens mål. 

- Jeg har i stedet forsøkt å utvikle en annen, universell teori, der ansvarlig ledelse fremstår som en del av menneskets væren, uten nødvendigvis tilknytning til en organisasjonsmessig kontekst, sier Foss.

Teorien kan likevel ha relevans for formelt lederskap i organisasjoner, inklusiv ledelse av for eksempel kliniske institusjoner. Som del av doktorgradsarbeidet gjorde hun en empirisk studie, der ledere ved to sykehus fikk undervisning om teorimodellen slik den er utviklet på universelt nivå, for så å gå i diskusjon seg i mellom om relevans for deres kliniske kontekst.

Teoretisk hovedfokus

Det er likevel den teoretiske fordypningen innenfor «det vårdsvitenskaplige perspektivet» som har vært Foss sitt hovedfokus.

Her har hun knyttet seg til den franske filosofen Emmanuel Lévinas (1906-1995) og hans tekster om ansvar, samt til den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer (1900-2002), av mange ansett for å være hermeneutikkens far, og hans betraktninger om danning.

Med referanse i tekster hos disse to, utlegger Foss ansvarets egenskaper som begjær og mening, frihet og rettferdighet, samt sårbarhet og lidelse. Kjernesubstansen i ansvar beskriver hun som adskillelse.

Danningens egenskaper beskriver hun som åpenhet og selvdistanse, felles forståelse av samme sak, forståelse som anvendelse, samt som kultur.

Studien beskriver ansvarlig ledelse som å tjene den andre i stedfortredelse og ydmykhet. Det er egentlig «den andre» som er leder og ledestjerne, og det er den andre som kan avgjøre om ledelse er ansvarlig ledelse.

Overført til sykehus, mener Foss dette vil innebære at ansvarlig ledelse blir å fremme en kultur, hvor pasienten er den naturlige ledestjerne i fellesskapet av ledere, medarbeidere og pasient. Et slikt fellesskap verner om og gir vektstvilkår for «det goda vårdande», eller på norsk: «det som er omsorgsfullt».