Norske sykepleiere er ikke vant til pasienter som kryper sammen eller hyler i smerte, eller at femti familiemedlemmer fyller akuttavdelingen for å vise sin medfølelse.
Det er også en utfordring at kommunikasjonen med pasienten gjerne skal skje gjennom far eller et annet familiemedlem.
– Sykepleiere på akuttmottak trenger i økende grad kompetanse både i kulturforståelse og i konfliktløsning. Møtet mellom fremmede kulturer og sykepleierens ansvar for pasienten stiller nye krav til sykepleieren.
Dette viser en undersøkelse foretatt av førsteamanuensis Sevald Høye ved Høgskolen i Hedmark og professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold.
Sykepleiere trenger ny kompetanse
– Det er et anerkjent faktum at kulturer ofte møtes og kolliderer ved sykesengen, sier Høye.
– Dette møtet kan bli ekstra dramatisk på et akuttmottak, fordi tempoet kan være høyt, og situasjonen er akutt.
I denne undersøkelsen definerer forskerne at hovedmotsetningen er mellom den norske sykepleierens praksis på den ene siden, og familiens kulturelle tradisjoner på den andre.
– Vi må erkjenne at dette er et vanskelig område, og at sykepleiere må bli bedre til å møte familiemedlemmer fra andre kulturer, og til å ta tak i konflikter, understreker Severinsson.
Balanse må til
I slike sammenhenger er det viktig at sykepleieren balanserer det å være profesjonell, norsk sykepleier opp mot sin egen kulturelle følsomhet. Det kan derfor være nødvendig å heve sykepleierens kompetanse i vurdering av mangfold og forskjellighet.
Forskerne splittet hovedmotsetningen opp i tre undertemaer:
Et kulturelt fundert ønske om å delta i pleien satt opp mot sykepleierens oppfatning av seg selv som den som står for den totale pleien.
Sykepleierens profesjonelle forpliktelse til å sørge for forståelig kommunikasjon satt opp mot kulturelt baserte kommunikasjonsproblemer og kulturelt betinget reaksjon på sykdom.
Familiens behov for kulturelle normer og selvbestemmelse satt opp mot sykepleierens ansvar for det kliniske miljøet.
Det er vår kultur å pleie pasienten selv
– Mange ganger er det positivt at familien bidrar, som med oppmuntring til å gjøre de øvelsene sykepleier foreskriver, understreker Høye.
– Dette kan imidlertid gå så langt at sykepleieren føler seg overflødig – spesielt dersom pasienten kommer til sykehus etter først å ha blitt pleiet hjemme. Ofte viser det seg vanskelig for familien å overlate ansvaret til det profesjonelle apparatet.
Det sier seg selv at dette synet kolliderer med en tradisjonell norsk eller vestlig oppfatning om at det er sykepleieren som kan pleie, og at familiemedlemmer bare kan hjelpe til.
Sykepleieren må være tydelig på at det er hun som har ansvaret for den totale pleien, og det er viktig at dette kommuniseres slik at det blir forstått.
Kommunikasjon er ikke lett
Annonse
Språkvansker sinker selvfølgelig kommunikasjonen. I tillegg er det ofte et kompliserende forhold at all kommunikasjon skal skje gjennom et mannlig medlem av familien, med de muligheter for komplikasjoner som alltid ligger i oversettelser.
Heller ikke kommunikasjon via profesjonelle tolker viser seg å være ukomplisert.
– Profesjonelle tolker oppfattes med mistenksomhet, de representerer ikke familien, forklarer Severinsson.
– Norske sykepleiere er heller ikke vant til høyrøstet roping eller pasienter som kryper sammen i smerte eller sorg, utdyper Høye.
– Norske sykepleiere er derfor selvfølgelig usikre på hvordan de skal tolke ropingen og hylingen, de leser ikke kroppsspråket og får derfor lett følelsen av ikke å ha kontroll over situasjonen
Visitttid er veiledende
– Det viste seg også at ting som for norske pasienter og familier er selvsagte, ikke framsto slik for andre, viser Høye videre.
– Sykepleierne tillot familien å ta med gjenstander og symboler som familien mente kunne bidra til helbredelse så lenge dette ikke forstyrret behandlingen.
Vanskeligere ble det da en ung mann døde, og bortimot femti venner og slektninger så å si umiddelbart fylte avdelingen. De ga høyrøstet uttrykk for sorg, de gråt og de satt rundt sengen og ba. Det var ikke plass til de norske pasientene eller deres familier.
– I en slik situasjon blir det viktig for sykepleieren å balansere behovet for å begrense antall besøkende mot pasientens behov for å ha storfamilien omkring seg, å balansere de behov denne pasientens pårørende har mot de andre pasientenes og deres pårørende.
Konflikten som oppsto i dette tilfellet grunnet seg i at både sykepleier og pasient følte at de mistet kontrollen – og kanskje i en generell mistillit.
