I Norge har forskere gjennom mange år samlet inn millioner av blodprøver og annet biologisk materiale.

Antakelig ligger nøkkelen til behandling av mange av de store folkesykdommene som kreft, diabetes, hjerte-kar-sykdommer og Alzheimers, og mye annen kunnskap, gjemt i biobankmaterialet.

Men det er fortsatt vanskelig for forskere å vite hva som ligger i alle biobankene, og få tilgang til materialet.

Gått slag i slag

I Norge har forskere samlet inn biologisk materiale fra i alt cirka 30 prosent av den norske befolkningen, i samtykkebaserte biobanker. I tillegg er det cirka 25-30 millioner prøver som ligger i kliniske biobanker, oftest uten eksplisitt samtykke.

Disse prøvene er tatt for andre formål enn forskning, som for eksempel diagnose eller behandling ved et sykehus.

– Det er viktig å presisere at vi må spørre regionale etiske komiteer om lov til å bruke ethvert humant biologisk materiale og data hver gang det skal startes et nytt forskningsprosjekt, sier professor Kristian Hveem fra HUNT Biobank ved NTNU.

Det som har gledet Hveem mest de siste par årene, er at sykehusenes kliniske biobanker har fått fart på organiseringen.

Flere sykehus etablerer nå ordninger hvor pasientene rutinemessig blir forespurt ved innleggelse om prøvene de avgir kan bli brukt til forskning.

Europas beste

Mye har altså skjedd innenfor organisering av biobanker i Norge.

I 2013 ble HUNT Biobank kåret til Europas beste forskningsbiobank for god kvalitet og fordi prøvene i banken flittig blir brukt til forskning.

Men det går alltid an å bli bedre, for eksempel ved å lære av danskene, påpeker Hveem. Han var leder av Danmarks Nationale Biobank fra den ble etablert i 2010 til 2013.

Se til Danmark

Danskene har nemlig tatt et langt skritt og etablert en nasjonal biobank som samler svært mange fysiske prøver på ett sted, med automatiserte lagre og alle moderne fasiliteter.

Cirka 20 studenter har sittet i flere år og registrert prøver, og det er opprettet et nasjonalt biobank-register hvor håpefulle forskere kan søke opp informasjon om prøvene basert på kriterier om diagnoser, tidspunkt for prøvetaking og så videre

– Da blir det lett å avgjøre om det tilgjengelige materialet er stort nok til å brukes i et forskningsprosjekt, forklarer Hveem.

Han understreker at vi i Norge bevisst har valgt å etablere to store nasjonale biobanker, også fordi vi da kan oppbevare kopier av hverandres prøver av sikkerhetsmessige grunner.

Store muligheter

Biobanker og helseregistre inneholder mengder av data som kan brukes av forskere som vil utvikle ny kunnskap om sykdom og behandling av sykdom til individets og samfunnets beste.

Steinar Thoresen, som tidligere har jobbet med biobank-forskning både i Kreftregisteret og ved Universitet i Bergen, håper derfor at Norge snart vil få én portal med inngang til alle norske biobank-data, slik Hveem forteller.

– Jeg har nylig gjennomført en stor industristudie som viste hvor komplisert det er å få tilgang til data, når man ofte må søke om tilgang til flere ulike biobanker og registre, forteller Thoresen.

Ifølge han er det typisk at forskere gjerne må jobbe i mer enn ett år før de får tilgang til data, selv om det aktuelle prosjektet tilfredsstiller alle krav til protokoll og etikk.

– De norske myndighetene bør nå kjenne sin besøkelsestid og legge godt til rette for at vi kan utnytte de fantastiske mulighetene som finnes på dette området.

– Det har vært gjort mye godt arbeid for å lette adgangen til forskningsdata, men det er fortsatt mye som kan bli bedre. Vi har generelt vært veldig flinke til å samle inn prøver og lage registre, mens danskene er kommet mye lenger når det gjelder å bruke mulighetene, tilføyer Thoresen.