Til gjengjeld er det en tendens å spore til at somaliske kvinner har en redsel for å føde for store barn og derfor spiser lite i svangerskapet.

Mange østeuropeiske kvinner betrakter en naturlig fødsel som gammeldags, og en mannlig tolk på helsestasjonen kan være en katastrofe.

Dette er noen uttalelser fra jordmødre og helsesøstre i svangerskaps- fødsels- og barselomsorgen.

Samtidig hevder de at det viktigste er å komme forbi ulikhetene i utdannelse, personlige forhold og kultur for å kunne gi mor og barn god omsorg. Dette kan by på utfordringer, viser en ny undersøkelse.

Førstelektorene Anne Lyberg og Berit Viken og professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold har sammen med Megumi Haruna ved Universitetet i Tokyo gjennomført en undersøkelse der de gjennom intervjuer med jordmødre og helsesøstre på helsestasjoner har kartlagt utfordringene som møter helsepersonell i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen til innvandrerkvinner.

Ulike forventninger til helsevesenet

Forskerne fant at helsepersonell mente mange innvandrerkvinner ikke var så bekymret som norske kvinner under svangerskapet. De så på graviditet som en naturlig del av en kvinnes liv, og aksepterte lettere de forskjellige fysiske symptomene.

Dette førte til at helsepersonell fikk nye utfordringer: Kvinnene var ikke alltid så opptatt av å følge rådene deres, som for eksempel å komme seg ut i sol og frisk luft for å bygge opp lageret av D-vitamin, eller å sørge for å spise sunn mat. 

Intervjuene avdekket også at den norske svangerskaps-, fødsel - og barselomsorg i liten grad er tilpasset innvandrerkvinners kulturelle bakgrunn og behov.  Det er for eksempel et problem at mange ikke er vant til å forholde seg til timeavtaler.

Dette kunne vise seg gjennom at de kom til en avtale, men så uteble fra den neste. Mange innvandrerkvinner forventer ikke støtte og å kunne dele sine bekymringer med helsepersonell.

Etter at de hadde gjennomgått den fysiske undersøkelsen, kledde de på seg og var klare til å gå.

Store forskjeller i utdannelse og kunnskap

- Det er en stor utfordring for helsepersonell at innvandrerkvinnene har så ulik bakgrunn, forklarer Berit Viken.

-  For noen kvinner blir det for eksempel for abstrakt å bli vist en skjematisk tegning av kvinnekroppen når man skal informere, og mange er avhengige av tolk for å kunne kommunisere.

Andre forskjeller kan være at noen somaliske kvinner stiller mange spørsmål om svært private og intime forhold, mens mange kvinner med arabisk bakgrunn er mer tilbakeholdne med å stille spørsmål.

- Det er store forskjeller blant kvinner fra samme land når det gjelder utdannelse, og de kan ha tilhørighet til ulike kulturer og klaner i hjemlandet, fortsetter Viken.

- Dette kan gi utfordringer i møte med helsepersonell fordi kvinnene er på svært ulike nivå når det gjelder kunnskap om sin egen og barnets helse.

Traumer og depresjoner

- Helsepersonell registrerte at sorg, savn og en følelse av mangel på oppmerksomhet om egen helse ble et større problem for innvandrerkvinnene i perioden før og etter fødselen, fortsetter Anne Lyberg.

- Mange savnet mødre og kvinnelige slektninger. Mennene jobbet ofte lange dager for å kunne forsørge familien og kvinnene følte seg ensomme.

Som en av informantene uttrykte det:

Det er viktig å støtte dem i den sorgen og det savnet mange av disse kvinnene opplever i svangerskapet og etter fødselen. Når jeg forteller dem at det å lengte tilbake til hjemlandet og familien gjerne blir sterkere i denne perioden, begynner de aller fleste å gråte.

For helsepersonell ble det viktig å fokusere på støtte og mestring.

- Traumatiske krigsopplevelser er også en del av dette bildet. De kan føre til flashbacks under fødselen, det vil si at bilder av tidligere traumer kommer tilbake, noe flere av jordmødrene i undersøkelsen sa at hadde ført til at de mistet kontakten med den fødende, sier Lyberg.

Fysiske konsekvenser

Innvandrerkvinner føder oftere barn med lavere fødselsvekt enn norske kvinner, og de har også økt risiko for enkelte sykdommer og funksjonshemming.

Antall dødfødsler og aborter er også statistisk sett høyere blant innvandrerkvinner enn blant norske.

- Informantene mente at innvandrerkvinner har behov for spesiell oppmerksomhet og var bekymret over at det var vanskelig å opprettholde kontinuitet i tilbudet fra helsestasjonen, forklarer Berit Viken videre.

- Et annet forhold vi fant var at kvinner fra det østlige Europa i økende grad ønsker keisersnitt. Noen betrakter en vanlig fødsel som “et tilbakelagt stadium”, og keisersnittet blir sett på som et tegn på økonomisk framgang.

Kulturelle utfordringer

Helsevesenet som skal gi tjenester til innvandrerkvinner møter også utfordringer av mer kulturell karakter, og språk og tolketjeneste.

En utfordring er de store ulikhetene i kvinnenes bakgrunn og oppfatninger, mens en annen er mangelen på virkemidler som kan bedre integrering av innvandrerkvinner og fremme deres helse og velvære.

- Når man ikke snakker samme språk, er konsultasjoner vanskelige, forklarer Anne Lyberg.

- Helsepersonell i undersøkelsen var ofte usikre på om kvinnene faktisk hadde forstått hva de var blitt fortalt, og om de selv hadde oppfattet hva kvinnene fortalte. Kroppsspråk og miming kunne være nyttig, men de følte likevel et stort ansvar for at kvinnene forsto informasjonen de fikk.

Tolketjeneste var en annen utfordring. Noen av informantene insisterte på kvinnelig tolk, mens andre trodde det ikke var mulig å stille slike krav.

- Det blir helt feil å bruke menn, sier en av dem. - Mannlige tolker har ikke ordene, de har ikke vokabularet. Jeg hadde en mannlig tolk en gang, og det ble en katastrofe!

I tillegg viste det seg å være en utfordring at tolkene ganske enkelt ikke dukket opp til avtalt tid.

Relasjonelle forskjeller

Det ble oppfattet som viktig at helsepersonell støttet innvandrerkvinnene i deres verdivalg, selv om de ofte fant det vanskelig.

- Som helsearbeidere responderer vi med utgangspunkt i oss selv og vår egen kultur, sier en av deltakerne i undersøkelsen.

- Det viktigste elementet i den tilliten som er nødvendig er at vi responderer på kvinnenes behov og forsøker å forstå hennes koder, kultur og religion.

En annen utfordring viste seg å være å få kvinnene til å stole på det norske offentlige helsevesenet. Fra hjemlandet har flere en oppfatning av at det private tilbudet er bedre.

- Mange innvandrerkvinner er en del av et kvinnefellesskap som påvirker måten de lever på, fortsetter Anne Lyberg.

- Dette fellesskapet kan være forbundet med høy grad av støtte og fellesskap, men det kan også være normativt og lede til utstøting og isolasjon av enkelte.

Stort sett var helsepersonells inntrykk at mange innvandrerkvinner trivdes i rollen som mor, det å være mor var karrieren deres.

- De hadde ansvar for hus og barn. Det var sjelden mennene la begrensninger på kvinnene. Det var heller slik at kvinnene la begrensninger på seg selv, sier Lyberg.

Det viste seg også at mange av kvinnene hadde nytte av enkle tiltak for å fremme sosial integrering. Tiltakene kunne bestå av åpen barnehage kombinert med norskundervisning eller matlagningsgrupper.

- Innvandrerkvinner er imidlertid også forskjellige, slik at når helsepersonell skulle ta initiativ, var de veldig opptatt av å ta utgangspunkt i hva kvinnene selv ønsket, sier Berit Viken.

- Jordmødre og helsesøstre var bekymret for reduserte midler i kommunene til å kunne iverksette tiltak og å drive helsefremmende arbeid.

- De brukte på eget initiativ mye tid på å etablere prosjekter og skrive søknader for å få penger til slik virksomhet, sier Viken.

Referanse:

Lyberg, Viken, Haruna & Severinsson: Diversity and challenges in the management of maternity care for migrant women, Journal of Nursing Management, Volume 20, Issue 2, pages 287–295, March 2012, doi: 10.1111/j.1365-2834.2011.01364.x.