Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Bourdieu, BUP og barnevernet
Aamodt har analysert de Barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet i lys av den franske filosofen Pierre Bourdieus teorier om makt og dominans. Bourdieu skrev blant annet om habitus og symbolsk vold.
Habitus er den innlærte felles identiteten i en gruppe, som gjør det mulig å sette opp et vi mot et dem.
Symbolsk vold på sin side handler om situasjoner der den enes kunnskap og kompetanse bevisst eller ubevisst blir underordnet den andre, dominante parten.
Aamodts studie er basert på et prosjekt i Bærum kommune, der ansatte i barnevernet og i BUP i Bærum kommune skulle jobbe sammen for å komme frem til bedre samhandlingsmetoder for de to etatene.
Blant annet skulle de ansatte svare på spørreskjemaer der de evaluerte det faktiske samarbeidet mellom barnevernet og BUP, hva slags nytte et slikt samarbeid kan ha og hvordan det kan bli bedre.
Dessuten gjennomførte Aamodt og kollegene samtaler med fire foreldre og fem barn og unge i alderen 11-17 år, for å høre om deres erfaringer.
80 prosent av barnevernsbarn som har et behov for oppfølging fra psykolog, har ikke vært i kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), viser norske studier fra det siste tiåret.
Hva er årsaken til en slik svikt?
Laila Granli Aamodt, pensjonert sosionom og fagbokforfatter, har skrevet en artikkel i Tidsskriftet Norges barnevern, der hun undersøker om forholdet mellom barnevernet og BUP kan være årsaken.
Hun mener både barnevernsansatte og psykiaterne i BUP oppdras i en ”oss-og-dem”-tankegang som gjør det vanskelig å samarbeide.
De skadelidende er barna som trenger hjelp.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Vegrer seg for samarbeid
Barnevernsbarn har ofte sammensatte og kompliserte plager, som rusmisbruk eller spiseforstyrrelser. Disse kan være vanskelig å fange opp for bare én enkelt instans, skriver Aamodt.
Derfor er de to tjenestene, ofte kalt første- og andrelinjetjenesten, avhengige av et godt samarbeid for å avdekke alle de forskjellige behovene til det enkelte barnet – fra samtaler med psykolog, til medisinering og vurdering av hvor barnet bør bo.
Det er imidlertid på dette punktet det svikter.
– Det synes som om begge tjenester har vegret seg for å søke savnet kunnskap og kompetanse hos andre, skriver Aamodt i artikkelen.
BUP avgjør, ikke barnets beste
Aamodt siterer en barnevernsansatt i artikkelen, som mener BUP har for mye makt, sammenlignet med barnevernet.
Det er alltid barnevernet som ber BUP om hjelp – ikke motsatt, sier den ansatte.
Slik ubalanse i makt kan gjøre det vanskeligere å samarbeide, skriver Aamodt: Føler du at noen tråkker deg på tærne, blir du også mer følsom og mindre interessert i å stå i nærheten av den personen senere.
– Vi ser jo an saker vi søker inn. Det handler kanskje om makt, men det går vel også litt på at vi har respekt for behandlerne i BUP. At de er en faggruppe som innehar en fagkompetanse som vi ikke har, så derfor godtar vi det de bestemmer, uttalte en av barnevernskonsulentene til Aamodt i arbeidet med studien.
Sagt med andre ord: Det er ikke nødvendigvis vurderingen av om barnet trenger hjelp eller ikke som er det utslagsgivende, men heller om saken har sjanse til å bli tatt imot i BUP.
Annonse
Skriftlig kommunikasjon stopper dialog
Ett eksempel som trekkes frem, er samarbeidsproblemer når det ennå ikke er avklart hvem som skal ha omsorgen for barnet eller ungdommen. For barnevernet er det nettopp da den unge trenger en å prate med, slik man får i BUP.
BUP selv mener imidlertid ofte det er faglig uetisk å gå i gang med behandling så lenge barnet er i en usikker omsorgssituasjon. Som en anonym barnevernsarbeider siteres i studien:
– Jeg vet ikke hvilken jord henvendelsen faller i, om det er åpne dører eller lukkede dører? Det er veldig personavhengig hvordan samarbeidet blir.
Aamodt peker dessuten på at det er sjelden de ansatte fra de to tjenestene faktisk snakker sammen – som regel foregår kommunikasjonen skriftlig.
Det gjør at det blir mindre rom for dialog, og fordommene om ”den andre” kan få blomstre fritt.
Skriftlig heller enn muntlig kommunikasjon gjør det vanskeligere å bryte ned fordommer om motparten, skriver Laila G. Aamodt. (Foto: Colourbox)
Se problemene i større sammenheng
Aamodt mener samarbeidet tross alt har blitt bedre de siste årene, etter at regjeringens ”Opptrappingsplan for psykisk helse” har lagt til rette for et tettere samarbeid mellom de to tjenestene.
Men mye gjenstår ennå. Sosionomen mener problemene ikke kan løses fullstendig ved at sentrale vedtak om mer og bedre samarbeid tres ned over hodet på tjenestene. Det må praktiske rutineendringer til, nye arbeidsformer.
Én endring som foreslås er en åpning for at også psykiaterne skal begynne å se på sakene i et større perspektiv, og ikke bare ut ifra psykiatriske diagnoser og formelle kriterier for behandling. Som en barnevernsansatt sier det i studien:
Annonse
– Av og til føler jeg meg litt dum, fordi jeg jo burde skjønt på forhånd at denne saken ikke var noe for BUP. Men det hadde jo da vært flott hvis noen hadde sett et mulig alternativ; i hvert fall ha anerkjent problemstillingen og sagt at ”dette kan vi ikke bidra med, men prøv der” eller noe sånt.
– For det er på en måte som om problemet ikke eksisterer når du får henvisningen avslått.
Kilde:
L. G. Aamodt (2012) Forholdet Barnevern – BUP – sett i lys av Pierre Bourdieus teori om maktforhold og dominans. Tidsskriftet Norges barnevern, nr. 1-2, side 46-56 (les sammendrag)
