Hva er konsekvensene av at det nå brukes andre materialer enn amalgam til å fylle hull i tennene med? Og hvordan kan tannkjøttsykdommen periodontitt behandles på best mulig måte?

Spørsmålene er mange og svarene er ganske få.

For mens klinisk forskning har lang tradisjon innenfor medisin, finnes det svært lite av den typen forskning innenfor tannhelsetjenesten.

– Tannhelsetjenesten har vært veldig fokusert på de kliniske oppgavene, altså å behandle pasienter. Etterprøving, utvikling og innovasjon har vært nesten fraværende, og mye av dagens praksis kunne det vært bedre forskningsgrunnlag for, påpeker Ivar Espelid, professor ved Det odontologiske fakultet i Oslo.

– Bruk av materialer og metoder i tannhelsetjenesten baserer seg i stor grad på laboratorie- og dyrestudier som gjerne er initiert av produsenter.

– Men det er undersøkelser som gjøres ute i klinikken, som gir de gode svarene og som kommer pasientene til gode, fortsetter han.

Godt utgangspunkt

Flere forhold legger godt til rette for klinisk forskning i tannhelsetjenesten i Norge. Hvert år besøker rundt 3,5 millioner av oss tannlegen, noe som betyr at klinikkene har journalmateriale fra hele befolkningen.

Tannhelsetjenesten sitter også på erfaring og klinisk kompetanse.

Mangel på tid, penger og forsningskompetanse har imidlertid gjort det vanskelig å benytte seg av materialet, ifølge rapporten Forskning i tannhelsetjenesten – Nå er det din tur. Rapporten er et resultat av en konferanse med samme navn som ble arrangert av Norges forskningsråd våren 2008.

Ivar Espelid har i mange år vært engasjert i forskningsutfordringene i tannhelsetjenesten og har også deltatt aktivt i oppfølgingsarbeidet etter konferansen.

Nå ser han tegn til at situasjonen er i ferd med å snu seg til det bedre, blant annet fordi det kan bli et krav at Den offentlige tannhelsetjenesten sørger for at det drives forskning på feltet.

– Forskningsrådet sådde et korn som resulterte i en konferanse, og nå jobber vi for å få det til å vokse og gro. Det gjør seg ikke selv, men vi er inne i en prosess og ser at det er i ferd med å skje positive endringer på mange hold.

Viktig samarbeid

Ett av resultatene av konferansen var forslaget om at fylkestannlegene burde ta initiativet til et samarbeid med universitetene og Tannlegeforeningen for å øke den kliniske forskningen.

Dette samarbeidet er nå etablert, og på fylkestannlegenes neste møte 9. februar skal spørsmålet om strategi og oppfølgende tiltak behandles.

Et slikt samarbeid vil være svært viktig for det videre arbeidet, mener Bjørn Oustad. Han er prosjektleder ved Regionalt odontologisk kompetansesenter i Helseregion Sør, og var også leder for konferansens programkomité.

–  Det er viktig å få folk som har aksjer i samme selskap, til å sitte rundt samme bord, for å si det slik, sier Oustad.

Ivar Espelid er glad for å se at det utdannes flere tannleger med både doktorgrads- og forskerkompetanse nå. Det vil både bygge opp under et slikt samarbeid og sørge for at Norge får flere flinke odontologiske forskere, mener han.

– Vi trenger stipendiater med tannlegebakgrunn og som har forankring ute i felten. De vet hvilke tema som er interessante og viktige å studere, og vet gjennom sin forskeropplæring hvilke krav som stilles til god forskning.

– Samtidig vil vi også få et bedre samarbeid mellom universitetene og den offentlige tannhelsetjenesten, understreker han.

Sentrene er framtida

Espelid registrerer også med glede at politikerne begynner å komme på banen.

– Stortingsmelding 35 (2006–2007) om framtidas tannhelsetjenster var noe av bakgrunnen for at konferansen ble arrangert, og der gir myndighetene signaler om at det vil komme midler til denne typen forskning.

– Det er en forutsetning for at vi kan danne gode miljøer også utenfor universitetene hvor forskningen på tannhelse i hovedsak har foregått til nå, sier Espelid.

Han ser for seg at det er de fem regionale kompetansesentrene som er etablert eller i ferd med å etableres landet rundt, som i første omgang skal bidra til å løfte fram den kliniske forskningen. For å få sentrene til å fungere, er det to viktige ting som må være på plass, ifølge Oustad.

– I første rekke må vi stable på beina en basisorganisasjon med kompetanse og ressurser, og her må det ligge statlige ressurser i bunnen som sikrer stabiliteten. Deretter blir det mulig å lage nettverk internt i tannhelsetjenesten med andre forskningsmiljøer.

– Det vil også sette oss i stand til å konkurrere om frie forskningsmidler, oppsummerer Bjørn Oustad.

Ønsker eget program

– Nye, ikke-etablerte forskningskonstellasjoner kan ikke ta opp kampen med de veletablerte gigantene, påpeker Espelid.

Han mener det er svært vanskelig for odontologer å nå opp i konkurransen med medisinere om midlene i Forskningsrådet. Han etterlyser derfor et skreddersydd forskningsprogram for klinisk odontologisk forskning.

Programkoordinator i Forskningsrådet Henrietta Blankson ser også behovet for å styrke klinisk odontologisk forskning.

– Området er inkludert som et prioritert tema i program for klinisk forskning. Forskningsrådet ønsker imidlertid ikke å ha mange små programmer, men å konsentrere innsatsen i større programmer, forklarer hun.

Lenke:

Forskningsrådets program Klinisk forskning (KLINISKFORSKNING)