Stadig flere overlever kreft, og i dag lever seks av ti som får kreft, fem år etter behandlingen.

I Norge omfatter dette i dag mer enn 100 000 personer.  

De kalles for kreftoverlevere, et ord som får oss til å tenke at kampen er over, og at kreftsykdommen er et tilbakelagt kapittel. Forskningen viser derimot at det slett ikke er så enkelt.

Stråling, cellegift og kirurgisk behandling fjerner riktignok kreftcellene, men kan samtidig representere en stor belastning for friske deler av kroppen.

Holdningen blant kreftspesialister har tidligere vært at hvis pasienten er frisk fem til ti år etter at behandlingen ble avsluttet, er vedkommende helbredet og har helse som jevnaldrende av samme kjønn.  

– Det stemmer dessverre ikke alltid, og særlig ikke hvis pasienten har fått kombinert behandling med både kirurgi, strålebehandling og cellegift. Man har mistanke om at en del kreftoverlevere eldes raskere og dør tidligere enn jevnaldrende.

– Seneffektene etter kreftbehandling kan også føre til redusert livskvalitet, forklarer Sophie D. Fosså, professor i onkologi ved Oslo universitetsykehus Radiumhospitalet. 

Hørselsskader og hjerteinfarkt

Fosså er leder for Nasjonalt kompetansesenter for langtidsstudier etter kreftbehandling ved Radiumhospitalet. Senterets viktigste oppgaver er å forske på og formidle kunnskap om seneffektene knyttet til kreft og kreftbehandling. 

Seneffekter melder seg fra ett år til mange år etter avsluttet behandling. Hos noen dukker de opp i form av problemer med hørselen eller hukommelsen, eller som seksuelle problemer.

Hos andre er effektene mer dramatiske, og kan i verste fall innebære hjerteinfarkt eller utvikling av ny kreftsykdom et annet sted i kroppen.

– Det er viktig å forske mer på dette temaet for å få kunnskap om mekanismene bak disse seneffektene. På den måten kan vi i minske risikofaktorene der det er mulig, for eksempel når det gjelder størrelsen på strålingsdoser eller valg av mengde og type cellegift, forklarer Fosså.

Ubehagelig påminning

Nylig fikk Kompetansesenteret midler fra Forskningsrådets kreftsatsing. Forskerne skal blant annet se på fatigue (energiløshet) og skulderplager hos brystkreftpasienter, sammenhengen mellom stråling og hjertesykdom, og økonomiske følger av det å få kreft.

Medisinstudenten Vegard (28) er en av kreftoverleverne som deltar i et av de mange andre prosjektene på Kompetansesenteret.

Han fikk diagnosen Hodgkins lymfom (lymfekreft) da han var 14,5 år, og nå undersøker forskerne den kognitive hjernefunksjonen hos ham og andre som fikk lymfekreft i ung alder. Resultatene hos disse kreftoverleverne sammenlignes med kontrollpersoner som ikke har hatt kreft. 

I løpet av to dager skal Vegard blant annet teste hørselen, måle blodtrykket, sjekke lunge- og hjertefunksjonen og gjennomføre en nevropsykologisk test.

– Da jeg fikk brevet med forespørsel om jeg kunne tenke meg å delta i prosjektet, var det først en litt ubehagelig overraskelse.

– Jeg tenkte at kreftsykdommen var noe jeg var ferdig med, og tenkte svært lite på at jeg kunne være i risikosonen for senere helseeffekter, forteller 28-åringen.

Når skal man informere?

Da han hadde fått tenkt mer over forespørselen, bestemte Vegard seg likevel for å delta.

At dette ikke bare handlet om å hjelpe selve forskningen, men også var anbefalt med tanke på hans egen framtidige helsetilstand, gjorde det enklere å ta beslutningen.

– Til tross for spenningen knyttet til utfallet av de omfattende undersøkelsene, kom jeg fram til at det viktigste var å få avdekt eventuelle helseproblemer på et tidlig tidspunkt. Det vil også bety at hvis det skulle være nødvendig med behandling, kan den settes i gang tidligere og hindre en mer alvorlig utvikling, sier han.

Uenighet

Sophie Fosså mener det er viktig at både fastlegene og pasientene selv får mer kunnskap om seneffektene etter kreft.

– Det vil øke sjansen for at legen oppdager symptomene på et tidlig stadium, mens pasientene kan forebygge en uheldig utvikling av risikofaktorene for eksempel ved å endre livsstilen.

Det er imidlertid uenighet rundt hvordan og når man skal informere pasientene om disse mulige seneffektene.

– Det er viktig å få avklart disse spørsmålene med helsemyndighetene. Vi kan også tenke oss å gjennomføre en studie som belyser hvordan pasienter oppfatter slik informasjon og hvor nyttig den er for den enkelte, sier Fosså.

Lenke:

Forskningsrådets program: Strategisk satsing på kreftforskning (KREFTSATSING)