– Man kan nesten sammenligne informasjonsflyten i helsevesenet med øyhopping: Det er ikke alltid kommunikasjonen mellom øyene er like bra, og det er ikke alltid velkomstkomiteen er på plass når man kommer til neste øy.

Slik illustrerer post.doc-stipendiat Ragnhild Hellesø ved Avdeling for sykepleievitenskap og helsefag ved Universitetet i Oslo hvordan det kan oppleves for personer som trenger oppfølging fra kommunale sykepleietjenester etter et sykehusopphold.

Silotenkning

Liggetiden i sykehus er kort, og mange pasienter trenger fortsatt oppfølging av behandling etter utskrivelse. Helsetilstanden må observeres, spesifikke prosedyrer som for eksempel sårbehandling må utføres eller de trenger hjelp til å ta medisinen sin.

Det betyr også at hjemmesykepleieren må ha nødvendig og oppdatert informasjon slik at pasienten får forsvarlig helsehjelp.

Hvis det har vært dårlig kommunikasjon eller den nødvendige informasjonen ikke har nådd fram fra sykehuset til kommunehelsetjenesten, vil det kunne få alvorlige følger for pasienten.

– Det har vært mange gode tiltak og mye fokus på hvor viktig det er å avklare hvilken informasjon som må utveksles mellom helsepersonell. Likevel viser mine funn at dagens situasjon fortsatt er preget av såkalt silotenkning, forteller Hellesø.

Unøyaktigheter og feil

Med det mener hun at vi kan se på et sykehus som én silo og kommunehelsetjenesten som en annen, og hver av disse separate enhetene har sine rådende verdier og normer som de betrakter pasienten ut fra.

Også innad i disse siloene finnes det flere små siloer.

– Dette fører til mangel på informasjon, unøyaktig og feil informasjon og at mye tid må brukes på å innhente den informasjonen som trengs fra de ulike siloene. I siste ledd går det ut over pasienten, fastslår Hellesø.

Tidligere forskning har vist at resultatet av kommunikasjonssvikt og manglende koordinering kan bli lengre sykehusopphold, flere gjeninnleggelser og pasienter som føler seg maktesløse.

I sitt post.doc-arbeid har Hellesø gått i dybden på kommunikasjonen mellom sykepleiere og leger på sykehus og i kommunehelsetjenesten.

Resultatene er basert på kvalitative intervjuer med 15 sykepleiere og 8 leger ved sykehus og svar fra spørreundersøkelse blant 220 hjemmesykepleiere og 287 sykepleiere ved sykehus.

Klar til utskriving?

Ifølge Hellesø er helsevesenets silotenkning en utfordring for samhandlingen.

Det kan ende i «kulturkollisjoner» fordi for eksempel helsepersonell i sykehus og kommunen kan ha ulik forståelse av hva som er pasientens behov.

– Hjemmesykepleierne opplever med jevne mellomrom at sykehuset ønsker å skrive ut pasientene for tidlig. De ansatte på sykehuset mener derimot at hjemmesykepleierne bruker for lang tid på å legge til rette for pasienten som skal ha pleie i kommunen, sier Hellesø.

– Hjemmesykepleierne og de som jobber på sykehus, har altså ikke alltid en felles forståelse av når pasienten er klar til utskriving og kan reise hjem, utdyper hun.

Må erkjenne ulikhetene

Det skorter imidlertid ikke på viljen blant de ulike helsearbeiderne til å skape god kommunikasjon. Det er rammene og strukturene de jobber innenfor, som er hovedutfordringen, ifølge Hellesø.

Hun mener det er viktig å sette søkelys på hva silotenkning betyr.

– Det er ikke nødvendigvis et mål at alle skal se alt og tenke likt, men man må erkjenne ulikhetene og at man ser pasientene på ulike måter.

– I tillegg må man begynne å se på pasienten som en person som kommer fra et sted og skal til et sted, ikke bare betrakte oppholdet på sykehuset som en gjesteopptreden, oppfordrer hun.

– Jeg tror at mer kunnskap om informasjonsflyten i helsevesenet vil kunne bidra til at helsearbeiderne får nødvendig og korrekt informasjon til riktig tid. Dermed vil pasientene få forsvarlige helsetjenester gjennom hele forløpet, sier Hellesø.

Lenke:

Forskningsrådets program Helse- og omsorgstjenester (HELSEOMSORG)