– Kanskje vi rett og slett er blitt for flinke og for ivrige etter å oppdage og behandle sykdommer, sier professor Bjørn Morten Hofmann ved Høgskolen i Gjøvik.

Kirurgisk robot

Han mener at begeistring for teknologi må ta en del av skylden.

Et eksempel er den nye kirurgiske roboten på sykehuset på Hamar, en innretning som tiltrekker seg både kirurgisk ekspertise og pasienter. Men gjør den folk friskere?

– Det er et spørsmål det er grunn til å stille i en verden med rivende teknologisk utvikling, hvor den etiske refleksjonen kanskje ikke henger like fort med i svingene, sier Hofmann.

Han mener det er bekymringsfullt dersom middelet til slutt er målet.

Teknologi og medisin er vevet tett sammen

Teknologi er en integrert del av medisinen.

– Vi har i mange tilfeller gjort oss avhengige av teknologien for å kunne stille diagnoser, og stadig mer raffinert teknisk utstyr gjør at vi kan oppdage og behandle mer, sier Hofmann.

Med bedre metoder for å kunne diagnostisere, kan flere sykdomstilfeller oppdages på et tidligere stadium. Det fører igjen til at flere blir behandlet nå enn tidligere. Går dødeligheten ned av den grunn?

Finner ufarlig sykdom

– Nei, tvert imot fører den teknologiske utviklingen til at man avslører stadig flere sykdomstilfeller som man ellers kanskje aldri ville oppdaget, og som heller ikke ville vært farlig. Det kan lett bli en ond sirkel, påpeker Hofmann og viser til flere eksempler.

Diagnostisk ultralyd kan oppdage forstadier til kreft i skjoldbruskkjertelen. Bedre oppløsning gjør at legene vil se stadig mindre strukturer og oppdage flere tilfeller av kreft. Da kan det plutselig bli fristende å senke terskelen slik at de oppdager og behandler stadig mildere tilfeller.

Et annet eksempel er avdekking av lungeemboli, som økte med 80 prosent fra 1998 til 2006 som følge av bedre diagnoseteknologi. Dødeligheten ble imidlertid lite redusert. Det behandles heller ikke flere.

 «Too much medicine»

Hofmann er interessert i hva som er grunnen til at legene blir overivrige i diagnostisering og behandling, selv i tilfeller hvor behandling ikke har noen nytte, eller til og med gjør mer skade enn gagn.

– Det begynner å bli oppmerksomhet rundt dette både i Norge og internasjonalt. Gjør vi for mye i diagnostikk og behandling av pasienter? Mae Wests berømte sitat «Too much of a good thing can be wonderful!» stemmer ikke nødvendigvis i denne sammenhengen, sier Hofmann.

– Teknologien er en drivende faktor bak denne tendensen, fortsetter han. – Finner vi et sykdomstegn, vil vi behandle det. Med ny og bedre teknologi finner vi mer – og kan gjøre mer. Det kan være problematisk.

Fremstår som suksess

Om du oppdager et forstadium til kreft, vil du sannsynligvis la deg behandle. Men ved å behandle pasienter som egentlig ikke trenger det blir også suksessraten større. Dermed vil det som i realiteten er overdiagnostisering fremstå som en suksess, poengterer Hofmann.

– Vi mennesker har en tendens til automatisk å tro at nytt er bedre enn gammelt, og at mer er bedre enn mindre, sier han.

– Tenker vi slik om teknologien, er det kort vei til at det er teknologien som styrer oss i stedet for at vi styrer den. Når det som er ment å gjøre oss friskere, i stedet gjør flere av oss syke, er det behov for å innta en mer reflektert holdning til teknologien på det medisinske fagfeltet.

Blind tro på teknologien?

Ifølge Hofmann kan mye av denne overiveren forklares med den store troen vi har på teknologisk utvikling. Med stadig mer fininnstilte apparater vil vi kanskje kunne kalles teknologiske kjemper, men vi står samtidig i fare for å bli etiske pygmeer, advarer han.

Hofmann påpeker da hvor viktig det er når vi står overfor teknologiske muligheter og fremskritt, å ta et skritt tilbake og spørre oss selv hva vi egentlig oppnår med teknologien og hva vil vi med den.

• Les også: Helsesjekker gjør oss ikke mindre syke

– Det er ingen tvil om at vi skal ha teknologi og stadig utvikle teknologien på helse- og omsorgsfeltet og i medisinen. Spørsmålet handler om hvordan vi kan sikre at vi bruker teknologien på en ansvarlig og reflektert måte, poengterer Hofmann.

Han ønsker seg et like strengt regelverk for godkjenning av teknologiske apparater som for godkjenning av medikamenter. Han viser til at det ikke er samme krav til dokumentert effekt for apparater i medisinen, selv om apparater kan gjøre like stor skade eller nytte som medikamenter gjør.

Sterkt uenig

Øystein Jensen, analysesjef for medisinsk teknologi ved Oslo universitetssykehus,  er ikke enig med Hofmanns utspill.

– Det er bokstavelig talt kilometervis med standarder og IEC-dokumenter som regulerer godkjenning og omsetning av medisinsk utstyr. Dette er ikke noe dårligere enn standarder for medikamenter, mener Jensen, og fortsetter:

– Dette gjelder sikkerhet og ikke funksjon. Det kan være tilfeller der funksjonen ikke er fullt utprøvd selv om sikkerhet er ivaretatt.

Behandlingen er målet

Jensen er sterkt uenig også i Hofmanns øvrige synspunkter.

– Teknologi er ikke målet i medisin. Det er den ultimate behandlingen som kurerer, som er målet. Teknologi er mulighetene, kunnskap er faget. Det finnes imidlertid opplagte tilfeller i terminal behandling der det behandles «for mye». Det er en annen sak.

– Jeg kjenner rett og slett ikke igjen problemstillingen når Hofmann bruker begrepet «etiske pygmeer» om oss i helsevesenet. Vi gjør det som er mulig, og det som pasientene vil ha – kurativt med mål om helbredelse, påpeker han.

Etiske overveielser

Hofmann mener imidlertid at helsevesenet er nødt til å være klar over denne problemstillingen og tørre å gjøre de etiske refleksjonene som må til.

– Hvis teknologiske fremskritt gjør at man oppdager dobbelt så mange tilfeller av sykdom som tidligere, oppnår man kanskje bare å gjøre dobbelt så mange mennesker syke.

– Det er ikke sikkert at dødeligheten reduseres, men på papiret ser det bra ut. Mange vil synes det at det er greit å bli behandlet «for sikkerhets skyld» og vil da kanskje føle seg «reddet», sier han.

Engstelse

Sykdom berører oss ofte sterkt. Selv milde sykdomstilfeller kan utløse engstelse og minne oss på hvor skjørt livet ofte er. Tankene vil for de aller fleste sentrere rundt egen fremtid og ikke store etiske spørsmål.

– Når du legger i intensivsenga med lungesvikt og hjerte med flere stenoser har du neppe behov for å diskutere etikken i behandlingsalternativene, da har du bare behov for å bli behandlet og bli frisk, påpeker Jensen.

Veldig få tenker «det er ikke sikkert at celleforandringene som de fant, ville ha skadet meg på noen måte og nå har jeg blitt behandlet helt unødvendig». Det bør likevel stadig flere gjøre, mener imidlertid Hofmann.

– Det er mange etiske snubletråder i dette landskapet. Hvor mange er det riktig å overbehandle for å redde ett liv. – 10? 100? 1000? 10000? spør han.

Referanse:

Bjørn Hofmann: Too much technology, BMJ, februar 2015, doi: 10.1136/bmj.h705.