Dette er ett av suksesskriteriene for å få på plass mer elektronisk kommunikasjon i helsevesenet, viser ny forskning.

Helsevesenet er stort og sammensatt med både private og offentlige legekontor, sykehus, apotek og laboratorier som allerede har en rekke ulike elektroniske systemer og arbeidsrutiner.

Bedre elektronisk kommunikasjon mellom helsepersonell kan gi oss kortere ventetid for undersøkelser og behandling og bedre kvalitet på den behandlingen vi får.

– Det er store mangler når det gjelder å utnytte de mulighetene elektroniske løsninger gir for samhandling mellom de ulike aktørene i helsevesenet. Utfordringen er ofte at ulike aktører har ulike mål og ønsker, sier stipendiat Vigdis Heimly ved NTNU.

– Det gjelder for eksempel henvisning fra fastlege til spesialist og rapporten som går tilbake til fastlegen når pasienten skrives ut fra sykehuset.

– Rapporten som går tilbake til fastlegen, inneholder veldig mye informasjon og det kan være vanskelig for fastlegen å se hva det er som er relevant informasjon for videre oppfølging av pasienten blant alt det andre, sier Heimly.

Hun har prøvd å finne ut hva som skal til for å lykkes med å innføre nye elektroniske samhandlingsløsninger i helsevesenet. Hun har spesielt sett på utfordringer knyttet til effektiv informasjonsutveksling mellom fastleger i primærhelsetjenesten og spesialister på sykehus.

Elektronisk henvisning

– Jeg har sett på hvordan bruk av elektronisk henvisning fungerer. Fastleger har allerede i ti år brukt elektronisk pasientjournal når de henviser til konsultasjon hos spesialist.

– De skriver henvisningen i den elektroniske journalen, men har pleid å skrive den ut på papir og fått legesekretæren til å sende den videre til sykehuset med posten.

– Dette kan gjøres fullelektronisk med de systemene legene allerede bruker, men det er fortsatt for få som benytter seg av det. Vi ønsket derfor å finne ut hva som skal til for at flere skal ta i bruk denne muligheten, sier Heimly.

Hun tror at dersom de finner ut hva som skal til for å få til flere fastleger til å sende henvisningen elektronisk, så har det overføringsverdi til andre former for elektronisk samhandling i helsevesenet.

Heimly forteller at spesialistene på sykehuset også ønsker at kvaliteten på henvisningene skal bli bedre, slik at sykehuset kan bruke mindre tid på prøver og forundersøkelser før pasienten skal behandles. Hun har derfor også sett på hvordan man eventuelt kan forbedre de henvisningsløsningene som er i bruk i dag.

Erfaringer fra andre land

I sin forskning har Heimly sett på erfaringer andre land.  

– Jeg har sett spesielt på utbredelse av elektronisk henvisning i Danmark, Nederland og Storbritannia som har et helsevesen som ligner på Norge når det gjelder organisering.

– Selv om de har kommet et godt stykke på vei når det gjelder utbredelse av samhandlingsløsninger, sliter også de fortsatt.

– En måte å gjøre det på er å ha sterkere statlig styring og insentiver, for eksempel økonomiske, kombinert med brukerforankring som i Danmark. Det ser ut til å virke, men lav utbredelse av elektroniske journalsystemer i danske sykehus begrenser likevel utbredelsen av elektronisk henvisning der.

Storbritannia og Nederland bruker i større grad beslutningsstøtte ved elektronisk henvisning. Det vil si at fastlegene har tilgang til veiledning underveis når de fyller ut henvisningen i den elektroniske pasientjournalen.

– Veiledningen kan være i form av spørsmål til legen underveis for eksempel om hvorvidt han har tatt de prøvene han skal før han henviser. Spørsmålene kan være lagt inn i skjemaet av spesialistene ved sykehusene som mottar henvisningen. 

– Det er imidlertid ikke uproblematisk å innføre beslutningsstøtte fordi det kan gi endringer i arbeidsrutinene til fastlegene og de kan oppleve at det tar mer tid, understreker hun.

Verdifulle praksiskonsulenter

Heimly har også intervjuet leger ved seks legekontor som har deltatt i et pilotprosjekt med elektronisk henvisning med beslutningsstøtte ved Akershus universitetssykehus (Ahus).

Målet var å få bedre kvalitet på henvisningene, noe de ikke hadde oppnådd ved bare å gå over til å sende henvisningen elektronisk.

– Erfaringene herfra viser at det er viktig å involvere praksiskonsulenten ved sykehuset når spesialistene lager veiledning for utfylling av henvisning for de ulike diagnosene. 

– Praksiskonsulenten er en fastlege som jobber i en liten deltidsstilling på sykehuset og som har som oppgave å forbedre samhandlingen mellom fastleger og sykehus. De vet hvordan fastlegene jobber og kan sørge for at spesialisten ikke krever informasjon som det kan være vanskelig for fastlegen å framskaffe.

Heimly mener at alle som utvikler nye elektroniske løsninger til bruk i helsevesenet i større grad bør benytte seg av praksiskonsulentene ved sykehusene. Slik kan behovene til både fastleger og spesialistene bli tatt hensyn til ved utvikling av nye elektroniske systemer som begge skal bruke.

Ikke nødvendigvis lønnsomt

Fastlegene i Heimlys studie var positive og så nytten av beslutningsstøtte for nye leger. De syntes beslutningsstøtten var vel så nyttig for å finne ut når de ikke skulle henvise og også for å forklare pasientene hvorfor de eventuelt ikke ble henvist videre.

Overraskende nok ga ikke bruk av beslutningsstøtte bedre kvalitet på henvisningen.

– Det kan kanskje forklares med at fastlegene i pilotprosjektet hadde for få diagnosekoder med beslutningsstøtte til å få rutine på å bruke dem, tror Heimly.

Det er svært ressurskrevende å utvikle veiledning til hver diagnosekode. Hun understreker at det derfor likevel ikke er sikkert at kostnadene ved å innføre elektroniske henvisninger med beslutningsstøtte kan forsvares med økonomisk gevinst for de involverte aktørene.

Ønsker kommunikasjonskanal

I studien avdekket hun også at legene ønsker en kanal for å kunne kommunisere og stille oppfølgingsspørsmål til hverandre.

– Fastlegen vil for eksempel sjekke hvordan det går med henvisningene, mens spesialisten kanskje vil spørre om prøver er tatt. For å få til dette trenger de en kommunikasjonskanal som gjør at kommunikasjonen blir journalført.

– Dette kan være en tilleggstjeneste i den elektroniske pasientjournalen. Ahus er i gang med å se videre på dette, forteller Heimly.  

Utbredelse tar tid

Erfaring med utbredele av elektronisk pasientjournal, som Norge har kommet svært langt med, viser at det tar tid å få stor utbredelse av elektroniske løsninger. Ifølge Heimly er de som lager strategiene for utbredelse for utålmodige.

– Innføring av elektroniske tjenester er mer krevende enn det man har antatt og tar mye lenger tid enn det som er nedfelt i nasjonale strategidokumenter.

– Vi må ta større hensyn til at alle aktørene i helsevesenet allerede bruker mange elektroniske systemer som må samspille og at systemene må være fleksible nok til å kunne tilpasses nye behov.

– For mange elektroniske løsninger ser ikke brukerne nytten i starten fordi løsningene blir innført før de er ferdige og fordi de ikke støtter brukernes arbeidsrutiner godt nok.  

Heimly påpeker at elektronisk pasientjournal i dag er et system som letter arbeidet for legene og som gir bedre helsetjeneste. Hun tror det samme vil skje med prosjekter som pågår i dag slik som innføring av elektronisk henvisning og elektroniske resepter dersom arbeidet med å utbre disse løsningene gjøres i nært samarbeid med dem som skal bruke dem.

Heimly legger til at det kan være andre utfordringer ved utbredelse utover brukerforankring som hun har sett spesielt på. Det er en viktig forutsetning at alle har systemene som skal samhandle og at systemene fungerer som de skal.

I tillegg tror hun at for eksempel økonomiske insentiver kan bidra positivt.

Lenke:

Forskningsrådets program Kjernekompetanse og verdiskaping i IKT (VERDIKT)