Det sier professor i indremedisin og overlege ved Kreftavdelingen ved Haukeland Universitetssjukehus, Per Eystein Lønning.

Han er skritisk til politikernes reguleringsiver og mener de har for lite kunnskap om hvor viktig biobanker er for moderne kreftforskning.

Ifølge Lønning tar innstillingen for “Lov om Biobanker” i stor grad for seg andre problemstillinger enn de som går på klinisk forskning rettet mot behandling.

- Mye av tonen og formuleringene som kommer fram her kan få en til å undres; det virker som om enkelte mistenker at vi driver med “lite samfunnsvennlige sysler” og har uklare motiver.

- Ingen vil benekte at det i medisinens historie har forekommet uetiske ting. Slikt er imidlertid svært sjeldent, og jeg kan ikke se at det er ikke grunnlag for å sette spørsmålstegn ved forskernes etikk generelt, sier Lønning.

- For enkelte av dem som arbeidet med innstillingen og politikere hadde det kanskje ikke vært så dumt om de tok seg en tur på norske kreftavdelinger og så nærmere på hva klinisk forskning er og har som målsetning.

Biobanker sentralt i kreftforskning

Professoren mener det meste av klinisk kreftforsking tradisjonelt har bestått i å sammenligne et regime “A” med regime “B” og lete etter marginale forbedringer, og med noen få unntak har bedringene for de store kreftformene vært svært moderate. Morgendagens kreftforskning vil være svært ulik dette.

- Vi er helt avhengig av å gjøre molekylærbiologiske og genetiske undersøkelser på svulster for å komme videre mot kjernespørsmålet; hva er det som foregår i den enkelte svulst som blir behandlingsresistent. Her er bruk av biobanker helt sentralt.

- Nye behandlingsformer, som genterapi, vil sannsynligvis spille en avgjørende rolle i framtida, men vi kan ikke i dag si sikkert hvilke behandlingsformer som blir viktigst. Det viktigste er å identifisere mekanismene som gir behandlingssvikt, for på den måten å kunne utvikle nye strategier som angriper disse, sier Lønning

Han er opptatt av at vi verken med holdninger eller byråkrati bør ødelegge for disse viktige mulighetene, selv om det også kan være knyttet risiko til slike undersøkelser

- Man kan oppdage nedarvede genfeil hos en pasient gjennom undersøkelse av svulster. Sjansen for dette er liten og pasientene blir nøye informert om dette. Dette en risk vi er nødt til å ta for å kunne gjennomføre slike studier, sier Lønning.

Advarer mot “amerikanske holdninger”

Per Eystein Lønning er i forskningsfronten internasjonalt når det gjelder forskning på brystkreft, og har blant annet tidligere fått Olav V Forskningspris for sin forskning og i år er tildelt prisen “Årets Forsker” fra Helse Vest.

Professoren stiller også spørsmål ved i hvilken grad det er reflekterte etiske holdninger eller ønske om å kopiere USA som ligger bak manges holdninger.

- I USA er reguleringen av bioteknologi mer liberal enn hos oss. Til gjengjeld er forskningen generelt gjennom-byråkratisert. Mens et skriftlig informasjonsskriv til pasienter hos oss i forbindelse med deltakelse i en studie som regel er på en-to sider, har man eksempler fra USA på at forskerne har måttet utarbeide informasjonsskriv på over 20 sider.

- Har man en klinisk studie på en avdeling vil som oftest bare et lite mindretall av pasientene delta i USA, mens vi hos oss opplever meget høy deltakelse. Norske pasienter er, generelt sett, svært innstilte på å delta i forskningsprosjekter.

- Her snakker vi om en altruistisk etikk. Kreftpasientene, som vi er daglig i kontakt med, er opptatt av at de vil delta i studier som kan bedre behandlingsresultatene for dem som kommer etter oss, selv om de selv ikke vil ha direkte nytte av å delta. Amerikanske kolleger har til nå misunt oss denne situasjonen, sier Per Eystein Lønning.

Han påpeker at det er viktig at vi ikke ødelegger for disse mulighetene gjennom økende byråkratisering eller import av “amerikanske holdninger”

- Vi har her til lands en tendens til en naiv beundring for alt de gjør på andre siden av Atlanteren innen helsevesenet, men det er mange ting man gjør der vi med fordel ikke importerer hit, sier Lønning.

Når kreftgåten stadig løses

- Hvor mye vet egentlig forskerne om mekanismene bak kreft? I avisene leser vi jo stadig at “kreftgåten er løst”.

- I de senere årene har vi merket oss til dels ukritiske presseoppslag. Noen av de overskriftene som har lyst mot oss fra avisenes forsider er ikke dekkende for hva forskerne har sagt i sine intervjuer - og det blir litt absurd når man har “løst kreftgåten både ti og 20 ganger”.

- Journalister vil jo gjerne ha oss til å komme med oppsiktsvekkende uttalelser, men i en del tilfeller må forskerne selv være med og dele skylden for at oppslagene har blitt for “svulmende”. Vi må være ærlige å si at ennå vet vi generelt lite om hva som skjer i en kreftsvulst som ikke lar seg behandle. Når det gjelder brystkreft har vi gjort fremskritt med nyere hormonbehandling også de siste årene, men det er langt igjen til målet - å kunne helbrede alle.

- Når og hvor et slikt gjennombrudd vil komme vet ingen, men dette må være den overordnete målsetning for all kreftforskning - å bidra til at vi en dag skal komme dit, sier Per Eystein Lønning, som trekker fram at Haukeland universitetssjukehus generelt satser på forskning og skaper gode arbeidsvilkår for forskerne.