I Norge fungerer fastlegene som en slags portvakter inn til spesialistene på sykehusene.
Det betyr at alle som skal inn til sykehusbehandling først må oppsøke sin fastlege for å få henvisning til utredning og spesialistbehandling ved et sykehus.
Men manglende samhandling mellom de to yrkesfellene kan stå i veien for pasientens behandlingsforløp, bidra til å senke kvaliteten på behandlingen, samt føre til sløsing av ressurser.
Nå er 1229 sykehusleger spurt om hvor tilfredse de er med samhandlingen med fastlegene.
På en skala fra 1 til 10, der 1 tilsvarer “lite tilfreds” og 10 “svært tilfreds”, rangerer nesten halvparten av spesialistene sin tilfredshet som lavere enn seks. Gjennomsnittsverdien er 6,54.
– Dette viser at det er rom for forbedring når det gjelder faglig dialog mellom primær- og sekundærtjenesten i helsesystemet vårt, sier seniorforsker Pål E. Martinussen i Sintef Teknologi og Samfunn, som står bak studien.
Jo flere jo bedre
Studien viser imidlertid at det er stort samsvar mellom hvor tilfredse fastlegene og sykehuslegene er med samhandlingen: Jo mer fornøyde fastlegene er med sitt samspill med sykehuslegene, desto mer fornøyde er også sistnevnte med fastlegesamarbeidet.
Tallene viser også at samhandlingen fungerer best når fastleger og spesialister har møtt hverandre i fora der pasientbehandling eller problemer knyttet til samhandling har vært formålet med møtet.
– Men vi vet fremdeles lite om årsakssammenhengene. Kanskje er det slik at de legene som er mest dedikert til samhandling i utgangspunktet også er de som deltar mest på slike møter, sier Sintef-forskeren.
De geografiske forskjellene er også tydelige: I områder med god fastlegedekning er sykehuslegene mer fornøyde med fastlegene enn i områder med få fastleger per innbygger.
Forskeren understreker at høy tilfredshet med samhandlingen ikke trenger å bety at kvaliteten på samhandlingen er god. Det kan også være at enkelte spesialister er mer fornøyde jo mindre samhandling det er:
– I en sykehushverdag der legene jobber under stort tidspress og økende krav om effektivitet, vil kontakten med pasientenes fastlege være en oppgave som ofte blir nedprioritert. I områder med god fastlegedekning vil en større del av pasientene kunne behandles i primærhelsetjenesten.
– Det vil i så fall redusere behovet for samhandling, og kan forklare den positive sammenhengen mellom fastlegedekning og sykehuslegenes tilfredshet med samhandling, påpeker Martinussen.
Fastlegefortid uten betydning
Tallene viser at erfaring som fastlege er uten betydning:
– Sykehusleger som selv har jobbet som fastlege er hverken mer eller mindre tilfredse med sin samhandling med primærhelsetjenesten, enn de som ikke har denne erfaringen. Dette var noe overraskende, sier Martinussen.
Annonse
Analysen kontrollerte også for en rekke andre relevante bakgrunnsfaktorer ved sykehuslegene: Både legenes alder, kjønn, erfaring og avdelingstilhørighet var blant disse.
Analysen tok også hensyn til flere kjennetegn ved sykehusene og deres opptaksområde: Sykehusstørrelse, sykehustype, effektivitet, avstand til nærmeste akuttsykehus og kapasitet i pleie- og omsorgstjenestene.
Ingen av faktorene spilte imidlertid inn på sykehuslegenes tilfredshet med sitt samspill med fastlegene.
Sykdom – eller legens redsel?
Pål Erling Martinussen. (Foto: Sintef)
Ifølge forskeren kan manglende forståelse for hverandres roller være en medvirkende årsak til at samhandlingen karakteriseres som dårlig.
Det er blant annet viktig at spesialistene forstår at en henvisning ikke nødvendigvis trenger å handle kun om kliniske årsaker.
Henvisninger kan for eksempel være resultat av press fra pasienten, eller at legen kan være redd for rettslige krav eller offentlige klager. Det kan også rett og slett være at fastlegen er interessert i å ha en god relasjon til sin pasient.
– Tallene fra denne undersøkelsen viser at vi vet for lite om hvordan spesialister og fastleger samhandler.
– Det er god grunn til å undersøke dette forholdet mer, siden god kommunikasjon og samhandling mellom primærleger og spesialister er en nødvendig betingelse for et velfungerende helsevesen, sier Martinussen.
