Sauetypen Soay holder til på en ubebodd øygruppe i Nord-Atlanteren. Selv om leveforholdene er like for alle, får de i seg ulike mengder D-vitamin. Søyer som har mye av dette vitaminet, ser ut til å ha lettere for å få unger. (Foto: Tomek Augustyn, under lisens CC by-sa 2.0 via Wikimedia Commons)

D-vitamin gjør villsauen mer fruktbar

Kanskje vitaminet også kan hjelpe mennesker med å få barn.

Kan en solrik sommer gi lam neste vår?

Sauer med mye D-vitamin i kroppen får i hvert fall flere unger året etter, fant britiske forskere som har fulgt villsau i sitt naturlige miljø på en øy utenfor Skottland.

D-vitaminet får både dyr og mennesker fra blant annet sollys. Men sola er langt fra hele forklaringen, viste det seg i denne studien.

Flere spreke unger

Forskerne ville måle om D-vitamin hadde noe å si for fruktbarheten til søyene. På sensommeren fanget de 101 stykker og tok en blodprøve som viste hvor høye verdier av D-vitamin sauene hadde.

Året etter tok de fatt på opptellingen. De så hvor mange lam søya fikk, og hvem som overlevde sitt første leveår. Det er viktig å være hardfør på den lille øya, fordi tøffe vintre med matmangel og parasittinfeksjoner gjør at flokken jevnlig tynnes ut.

Og ganske riktig var det sau som hadde mye D-vitamin i kroppen før lammingen som fikk flest spreke unger.

Morens D-vitamin hadde ikke direkte effekt på om lammene klarte seg, men siden mødrene var bedre rustet til å få unger, var det også flest av deres lam som vokste opp.

Pels og gener

Det er to markører for D-vitamin. Den ene gir hint om hvor mye av vitaminet sauene tar opp gjennom huden, den andre viser det de får i seg gjennom maten.

Sollys er en viktig kilde til D-vitamin, men forklaringen på mye vitamin i kroppen er nok ikke at noen søyer har solt seg mer enn andre. Alle sauene på øya får nemlig samme mengder sollys. Siden de bor på en naken øy uten mulighet til å søke ly, må det være noe annet som gjør at D-vitaminnivået varierer.

Det viste seg at sauene med lys pels tar opp mye mer D-vitamin fra sollyset enn mørke sauer. Ikke så overraskende, ettersom forskning på mennesker med lys hud også har vist dette.

Men selv med den samme farge på pelsen varierte D-vitaminnivået. Arv var viktig, tyder studien på. I likhet med hos oss mennesker ligger noe av forskjellen blant sauene i genene.

Selv om sauene eter av samme gressflekk, hadde de forskjellige mengder også av den typen D-vitamin som er knyttet til mat. Det kan skyldes både ulikt spisemønster og gener, tror forskerne.

Gamle har mer D-vitamin

De fant også en sammenheng mellom alder og D-vitaminnivå. Sauer som hadde levd en stund, hadde lagret mer D-vitamin i kroppen.

Forskerne har sammenlignet sauer som blant annet var like gamle og veide det samme, faktorer som kan påvirke om de får unger. Men det kan være mange andre forskjeller mellom sauene som gjør at fruktbarheten varierer.

De har dessuten bare forsket på ett kull lam, og kan dermed ikke være for sikre sine konklusjoner. De har ikke studert variasjoner i sauenes lamming og D-vitaminnivå gjennom livet.

Også mennesker?

Tidligere har forskning på rotter i laboratorium vist den samme effekten av D-vitamin på evnen til å få unger, men her har forskerne oppsøkt naturlige omgivelser på Hirta, en liten øy i St. Kilda-øygruppa utenfor Skottland. Sauene som bor der stammer fra husdyr i bronsealderens Europa. De har blitt forsket på siden 1985.

Fordelen er at det ikke er forskerne som styrer det som skjer med sauen. Samtidig har de ganske god oversikt over leveforholdene til dyrene som ikke kan forlate øya.

Det er vanskeligere å gjøre noe lignende på mennesker. Vi blir eksponert for ulike mengder sollys og har et langt mer variert kosthold enn saueflokken som gresser utendørs på et avgrenset område.

Forskerne håper likevel at andre studier etter hvert kan si noe om hvorvidt D-vitamin gjør også oss mer fruktbare. Det blir i så fall ikke første gang en sauestudie kan gi hint om hvordan vi mennesker er bygd opp.

Referanse:

Ian Handel mfl: Vitamin D status predicts reproductive fitness in a wild sheep population. Scientific Reports, 13. Januar 2016. DOI: 10.1038/srep18986

Powered by Labrador CMS