Ordningen med fastlege ble innført for at alle skulle få en fast allmennlege å forholde seg til. Det er avstand mellom idealer og realiteter, viser en ny Norut-studie.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Fastlegeordningen ble innført for drøyt fire år siden, og man er nå i ferd med å gjøre opp status.
Intensjonen med fastlegeordningen var at alle som ønsket det skulle få en fast allmennlege å forholde seg til. Tanken var at pasient og lege skulle bli kjent med hverandre over tid. Pasienten ville da få en behandling som var bedre tilpasset egen helse. Den gamle huslegen var idealet.
Det er imidlertid avstand mellom idealer og realiteter.
Unn-Doris Karlsen Bæck ved Norut Samfunnsforskning og Birgit Abelsen ved Norut NIBR Finnmark har evaluert fastlegeordningen på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Norut har sett på hvordan høy rotasjon i legestillinger påvirker fastlegeordningen. De har fokusert på forholdene i Finnmark og Nord-Trøndelag, fordi dette er områder med spesielt lav stillingsstabilitet.
Studien avdekker at fire av ti finnmarkinger og tre av ti nordtrøndere bor i kommuner som har hatt vedvarende ustabilitet i fastlegestillingene.
En situasjon med ustabilitet og utstrakt bruk av korttidsvikarer er en ulempe for de som berøres. Det er spesielt de med dårlig helse som opplever de stadige skiftene som belastende. I tillegg er samisktalende i Finnmark mer misfornøyde med ulike sider ved fastlegeordningen, enn norsktalende. Funn tyder på at den samiske befolkningen opplever spenninger i møtet med allmennlegetjenesten.
Studien viser at i tillegg til demografiske forhold som kommunestørrelse og avstand til sentra er det også andre ting som kan forklare hvorfor noen områder sliter med lav stillingsstabilitet. Organisatoriske forhold, samarbeidsklima mellom lege og kommuneledelse samt insentivordninger framstår som viktige forklaringsfaktorer.
