Saken sjokkerte mange i Norge. I oktober 2016 ble det kjent at skistjerna Therese Johaug hadde testet positivt på det ulovlige stoffet clostebol.
Men i månedene som fulgte, tegnet svenske og norske medier et ganske ulikt bilde av saken – og av Johaug, ifølge en ny studie i tidsskriftet Nordicom.
Norske medier unngikk å kalle saken for en dopingskandale, og tidvis beskrev de Therese som et uskyldig offer, mens svenske medier viste et annet bilde.
Det tyder en analyse av flere hundre artikler om saken på. Analysen er gjort av Elsa Kristiansen ved Universitetet i Sørøst-Norge og Ulrik Wagner ved Syddansk universitet.
Så reaksjonen fra utlandet
Da dopingnyheten slo ned, var de to forskerne i Sør-Korea.
På avstand fulgte de, sammen med en svensk kollega, med på hvordan medier i de skandinaviske landene skrev om saken.
– Det var veldig forskjellig, og det syntes vi var interessant. Ulrik Wagner og jeg ble enige om å begynne å spare på mediestoff om saken, sier Kristiansen til forskning.no.
Nå har de gått gjennom tekster fra nettsidene til VG, Aftenposten, nrk.no, den svenske tabloidavisen Expressen og svt.no. Forskerne mener å se noen tydelige nasjonale hovedforskjeller i dekningens helhet.
Svenske medier skrev at Johaug var skyldig i doping, og at saken var en del av et større problem med norsk doping, ifølge en pressemelding fra Gøteborgs universitets senter Nordicom, som har publisert den nye studien i tidsskriftet sitt.
De svenske mediene hadde mer kritikk av medisinbruken blant norske utøvere, og de understreket det personlige ansvaret som utøvere har for hva de får i seg.
Men hvorfor håndterte norsk og svensk presse saken så ulikt?
Knytter reaksjonen til nasjonal identitet
Kristiansen har bakgrunn fra idrettspsykologi og Wagner er sosiolog.
De ville undersøke nettopp hva som kunne være grunnene til at Johaug-saken ble håndtert så forskjellig på svensk og norsk side av grensen.
Derfor har de blant annet sett nærmere på hvordan presentasjonen i mediene henger sammen med den nasjonale identiteten i Norge og Sverige.
For eksempel så de at norske medier kunne fremstille Johaug som et offer for et system som sviktet, mens de sjelden så det samme i svenske medier.
At medier i ulike land dekker dopingsaker forskjellig, er ikke nytt, skriver de i studien, og viser til tidligere forskning på dette.
Annonse
Kristiansen understreker at studien deres kun beskriver hva som sto i norske og svenske medier.
– Vi tar ikke standpunkt i Johaug-saken. Men vi legger generelt merke til at man gjerne tror bedre om sine egne, enn om andre, sier Kristiansen.
Nasjonal skamfølelse?
Dopingsaker kan gå hardt utover imaget til en idrett. Men selve den nasjonale identiteten kan også stå på spill, ifølge Kristiansen og Wagner.
Det kan oppstå en følelse av nasjonal skam, som for eksempel da to finske skiløpere ble dopingtatt i 2006, ifølge forskerne.
Noe liknende kunne kanskje skjedd i Norge også, et land som selv har spilt en viktig rolle i antidopingarbeid, skriver de i studien. Og kanskje kan mediene bli påvirket av denne skammen som truer.
– I likhet med i andre studier, viser vår studie at en nasjons egne medier kan vise et ønske om å beskytte sin egen nasjonale identitet som er knyttet til en sport ved å forsvare en dopinganklaget utøver, skriver forskerne.
Ikke helt svart-hvitt
I studien fant forskerne flere nyanser i både den svenske og den norske dekningen, og bildet var ikke svart-hvitt.
For eksempel ble Johaug konfrontert i norske medier med at hun hadde hevdet at hun alltid sjekket to-tre ganger hvilke stoffer hun fikk i seg. I dopingsaken så ikke dette ut til å stemme med historien om at hun stolte på legen da hun begynte å bruke leppekremen med det ulovlige stoffet i.
Et annet eksempel er at spørsmålet «hva ville vi trodd hvis det samme hadde skjedd med en utøver fra utlandet?» ble reist.
Forskjell på svt.no og Expressen
Annonse
Den svenske tabloidavisen Expressen skilte seg mer fra norske medier enn statsfinansierte svt.no. Expressen dekket saken intensivt, ifølge forskerne.
– De mest kritiske tekstene så vi i Expressen. Men den svenske dekningen var mye mer nyansert enn inntrykket vi her i Norge fikk av den. Det var mange som forsvarte Johaug i Sverige også. Og den svenske dekningen viste hele debatten som gikk her i Norge, sier Kristiansen.
Svenskene skrev mye om hva som sto om Johaug i norske medier, men i tillegg var det mange flere ulike kilder som uttalte seg i svenske medier, fant forskerne.
Rivalen Sverige
Forskerne tror rivaliseringen mellom Norge og Sverige kan forklare hvorfor svensk presse dekket saken som den gjorde.
– I Sverige sammenligner man seg alltid med den fremgangsrike norske langrennssporten. Svensk langrenn lever med et lillebrorkompleks, sier Ulrik Wagner i pressemeldingen fra Göteborgs universitet.
Det er ingen stor overraskelse at en rivalnasjon, i dette tilfelle Sverige, tar rollen som opposisjon, skriver de i studien.
– Følelsene fikk styre
Leif Welhaven er kommentator i VGs sportsredaksjon. Han har vært kritisk til deler av dekningen av Johaug-saken i norske medier.
Welhaven mener det er relevant å skille mellom journalistenes nyhetssaker og meningstekster fra enkeltpersoner når man ser på medienes dekning.
– Jeg mener at den norske offentligheten og mediedekningen i sum behandlet Johaug annerledes enn de ville ha behandlet en utenlandsk utøver i samme situasjon, sier Welhaven til forskning.no.
– Litt av problemet er at idrett handler om følelser, mens dopingsaker handler om fakta og om systemet de blir behandlet i, sier VG-kommentator Leif Welhaven. (Foto: Berit Roald, NTB scanpix)
For selv om Johaug ble trodd på at hun ikke hadde ment å dope seg, og eksperter bekreftet at leppekremen ikke kunne hjulpet henne til å prestere bedre, er ikke disse omstendighetene unike for Johaugs dopingsak.
Annonse
Enhver dopingsak har sin historie, sier Welhaven.
– Definisjonen på doping er lik på tvers av nasjonaliteter, og det er ikke uvanlig med dopingsaker der utøveren ikke har gjort det med vilje, eller at det mangler bevis på bevisst doping, sier Welhaven.
Den nære dopingdekningen
Det kan bli nært når pressen dekker dopingsaker i sitt eget land, opplever VG-kommentatoren.
– Det blir nært når det gjelder en av våre mest folkekjære idrettsutøvere, og jeg mener at pressens bevissthet var for fraværende og at følelser fikk styre mye.
Også utøverens popularitet kan påvirke mediedekningen i dopingsaker, også innenfor egne landegrenser, tror Welhaven.
– Men litt av problemet er at idrett handler om følelser, mens dopingsaker handler om fakta og om systemet de blir behandlet i. I den norske dekningen av Johaug-saken har følelsene, som har en tradisjon for å styre i idretten, ofte fått overkjøre faktagrunnlaget, sier han.
– Hva kan pressen lære av saken og hva bør vi gjøre neste gang noe lignende skjer?
– Vi må legge følelsene til side og la faktaene styre. Og vi må stille de klassiske journalistiske kontrollspørsmålene til kilder vi intervjuer.
– Det er fortsatt journalistisk relevant og viktig med følelsesmessige reaksjoner i en sånn sak. Det er ikke feil å skrive om Marit Bjørgens reaksjon. Men i Johaug-saken ble de emosjonelt styrte sakene så dominerende at det tidvis gikk på bekostning av faktagrunnlaget, sier Welhaven til forskning.no.
