- Politikere og myndigheter har sviktet Therese Johaug gjennom å tillate at idrettens «lover» trumfer ordinære norske lover i dopingsaker, skriver professor Jan Ove Tangen. (Foto: /Alessandro Garofalo / NTB scanpix)
Bakgrunn: Hjelper strengere regler mot doping?
Therese Johaug ble utestengt fra all idrett i 18 måneder. Russland ble utestengt fra OL 2018. Har straffereaksjonene mot doping blitt for strenge?
WADA og CAS
WADA (World Anti-Doping Agency): Idrettens lovgivende organ, opprettet i 1999 som en selvstendig organisasjon. WADA skal fremme, koordinere og overvåke kampen mot doping og skal fungere som et tilsynsorgan.
CAS (Court of Arbitration for Sport): Idrettens øverste voldgiftsdomstol, opprettet for å avgjøre tvister innen sport. Den har hovedkvarter i Lausanne og lokaler i New York og Sydney.
Tradisjonen for spilleregler er like gammel som idretten selv.
I antikke Hellas, hvor idrettsleker var del av kulturen, rådet det enkle regler om hva som var tillatt og hva som var forbudt. For eksempel i bryting var det bare tillatt med grep på overkroppen, og den som først la sin motstander i bakken tre ganger, hadde vunnet. I boksing kunne deltakerne derimot sparke og slå hverandre og vri knokler ut av ledd. Det eneste som var forbudt, var å stikke ut øynene på motstanderen og å klore og bite.
– Det greske antikkens ideal om å konkurrere under like vilkår er i prinsippet beholdt den dag i dag, selv om idretten ikke lenger er bare jakten på ære og berømmelse som hos de gamle grekere. Utøverne pushes til fysiske yttergrenser og det ligger store økonomiske – og politiske – interesser bak toppidretten – forteller jussprofessor Trond Solvang.
Systematisk doping
Det var ikke uventet at prestasjonsfremmende midler begynte å innta idretten. Under den kalde krigen ble idrett brukt politisk for å øke nasjonal prestisje, og systematisk doping var utbredt, blant annet i det tidligere Øst-Tyskland. Doping i idrett ble på 1960-tallet erkjent som et økende problem, og det meldte seg behov for å stramme opp og systematisere spillereglene.
– Etter mange episoder med juks ble det klart at den eneste måten å sanksjonere overtredelser på var å innføre rettsregler, fortsetter Solvang.
– Med juss i hånden fikk man muligheten til å sanksjonere i etterkant av konkurranser ved avdekking av dopingjuks.
Kappløp mellom juss og teknologi
Tiden har ikke stått stille når det gjelder utvikling og bruk av dopingmidler og heller ikke på kontrollsiden. I dag kan prestasjonen økes ved å innta stoffer som modifiserer hormonspeilet, midler som griper inn i blodcellenes funksjoner eller manipulere kroppens celler. For å avdekke små mengder av forbudte stoffer kreves det høyt spesifikke og presise analysemetoder.
– Analysemetode må holde tritt med utviklingen av dopingteknikker. Og jussen må finjusteres. Ved vurderingen av skyld skal man ta hensyn til flere ting: har vedkommende brukt et mildt eller hardt stoff? Har vedkommende utvist uaktsomhet eller har hun eller han dopet seg med forsett? Ulik skyldgrad fører til ulike sanksjoner: fra resultatfradømmelse til utestenging. Grunnlaget for sanksjonering er bevisene. Å skaffe bevis forutsetter at dopinglaboratoriene har avansert utstyr som kan fange opp marginale mengder av stoffer.
Mener Johaug-dom var for streng
Den siste norske dopingsaken som vekket følelser nasjonalt og fikk betydelig internasjonal oppmerksomhet er Therese Johaugs bruk av en sårsalve. Var 18 måneders utestengelse en usedvanlig streng dom, eller fikk Johaug som fortjent? I saken ble det påstått at hun handlet uaktsomt – altså at handlingen ikke var bevisst. Men var dommerne sikre i sin dom?
– Therese Johaug-dommen ble fattet med dissens, det vil si at et mindretall av dommere var uenig med flertallet. Domstolen som avsa dommen burde ha redegjort for mindretallets syn. Det er fremmed for vår rettskultur at det framgår at det er dissens, men ikke røpes hva dissensen går ut på.
– Det illustrerer blant annet hvordan dommerne tenker, og det er viktig at dissenser kommer til uttrykk. Og en uttrykkelig dissens gir også en indikasjon om at utfallet kunne blitt et vesentlig annet med en annen dommersammensetning, forteller professor Solvang som for sin del mener dommen på 18 måneder var for streng.
Straffe alle eller bare de skyldige?
Et spørsmål som diskuteres mye om dagen, er hvem som skal straffes for doping. Er det utøveren eller det det nasjonale forbundet sanksjonene skal rettes mot? Ifølge Solvang følger besluttende organer ulik praksis:
– Dette gagner ikke rettssikkerheten. Et eksempel er utestengelse av russiske utøvere fra sentrale arrangementer som OL og VM – noen internasjonale organer støttet kollektiv utestengelse, andre foreslo individuell vurdering. Det er ikke rart at en toppidrettsutøver kan føle seg som en kasteball i et ukoordinert internasjonalt spill, bemerker Solvang.
Den internasjonale olympiske komité (IOC) valgte nylig å utestenge Russland fra OL i Pyeongchang på grunn av doping. Likevel får rene utøvere, altså de som aldri før er tatt for doping, lov til å delta under nøytralt flagg. Det mener Solvang er en fornuftig løsning.
– På den ene side rammes russisk idrett kollektivt ved at russisk olympisk komité utestenges fra i IOC og OL. På den annen side ivaretas hensynet til uskyldige utøvere ved at disse, etter nærmere silingsprosedyrer, gis adgang til å delta under nøytralt flagg.
