Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Etter tre år med intens prøving og feiling (særlig det siste) ble det endelig liv under mikroskopet til Carlos Montemagno ved University of California i Los Angeles.
Han har nemlig klart å få tynne tråder av hjertemuskler til å sette mikroskopiske roboter i bevegelse, og nå kravler de altså fram som en liten hær av ørsmå åmer under lupa.
En dag kan teknologien kanskje hjelpe lamme mennesker med å puste? spekulerer Montemagno i en artikkel i New Scientist. Eller kanskje horder av bitte små muskelboter kan frese rundt på framtidas romskip, på leiting etter ørsmå hull der mikrometeoritter har pløyd gjennom skroget?
Selv om brukbare produkter er årevis unna, mener forskeren at han har tatt et solid skritt i riktig retning. Han har nemlig funnet ut hvordan man skal montere muskelen på den mikroskopiske maskinen.
Dyrket muskeltråd
Mikroroboten er foreløpig bare en silisiumbøyle med føtter på begge sider, og den er ikke bredere enn et halvt hårstrå. Hele skjelettet er glasert med en polymer, men på undersida er overflata etset bar og dekket av et tynt lag gull som muskelcellene liker å vokse på.
Da bøylen ble lagt i en skål med rottehjerteceller i glukose, tok det bare tre dager før en fin muskeltråd hadde grodd fast langs hele gullflata. Klikk her for å se New Scientists tegning av muskelboten.
Mens cellene festet seg ble bøylen holdt i ro, men så snart den ble sluppet, begynte muskeltråden å trekke seg sammen. Dermed kravlet muskelboten seg framover som en kålorm, med en fart på opptil 40 mikrometer i sekundet. Og det er slett ikke verst, tatt i betraktning at silisiumbuen bare er 50 mikrometer bred selv.
Sukker på menyen
Men hvorfor i huleste skal man egentlig lage maskiner med muskelkraft? Forskerne mener det er flere fordeler. Én av dem er at muskelmotoren går på glukose, i motsetning til andre mikromotorer som trenger strøm.
Dermed kan man kanskje få vidundrene til å virke bare ved å tømme litt sukkerløsning på overflata de jobber på. Og muskelboter som driver rundt inne i kroppen kan pelle ut glukosemolekyler rett fra blodstrømmen.
Det gjelder også mikroroboter som kan hjelpe lamme mennesker å puste, mener Montemagno.
Elektriske impulser
Hvis mennesker får skader på de phreniske nervene, som stimulerer kroppen til å trekke pusten, må de ofte bruke pustemaskiner for å holde seg i live. Men fester man den lille hjertemuskelen til et stykke piezoelektrisk materiale inne i kroppen, kan pasientene kanskje klare å puste helt på egen hånd.
Piezoelektriske stoffer lager nemlig elektrisitet når man klemmer på dem, og de få millivoltene som den lille muskeltråden vil skvise ut, er kanskje nok til å stimulere nervene til å holde pusten i gang. Man kunne til og med bruke muskelceller fra pasientens eget hjerte, slik at kroppen ikke avviste implantatet.
Men det er som sagt temmelig lenge til vi finner muskelbotene i vanlig salg. I mellomtida får vi bruke fiskebollene på vanlig vis.
