Du kjenner det når du har kakket et egg og et lite stykke skall har forvillet ned seg i eggehviten. Du prøver å fjerne det med fingeren, men hver gang du nærmer deg skallet, flytter det seg.

En hoppekreps burde ha det samme problemet når den står ved et byttedyr og er klar til å spise det.

For med en størrelse på under én millimeter vil vannet virke like tykt som sirup, og den minste bevegelse burde raskt avsløre vannloppas intensjoner. Dette fordi hoppekrepsen skyver vann foran seg under angrepet , noe som både burde advare og flytte byttedyret.

– Hoppekrepsenes arbeidsbetingelser kan sammenlignes med å bruke en gaffel til å fange et riskorn i en kubikkmeter tyktflytende sirup, sier professor Thomas Kiørboe fra DTU Aqua.

Han har stått i spissen for en ny undersøkelse som viser hvordan det likevel lykkes for vannloppa å få seg noe å spise. Resultatene ble nylig offentliggjort i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet «Proceedings of the National Academy of Sciences» (PNAS).

Raskere enn et jetfly

Mysteriet løste de danske forskerne ved hjelp av et high-speed videokamera koblet til et mikroskop. Svaret ligger i farten på angrepet:

Det plutselige utfallet mot byttedyret skjer med en fart av 100 mm per sekund og er overstått på få millisekunder.

Det tilsvarer 360 meter i timen, og hvis det lille dyret hadde menneskestørrelse, ville det tilsvare en fart på om lag 2000 kilometer i timen.

– Akselerasjonen er 20 ganger raskere enn tyngdeakselerasjonen og raskere enn hva et jetfly kan oppvise. På den måten vil byttedyret ende i hoppekrepsens grep før den har noen som helst sjanse for å ane uråd.

- Det er verdens hittil raskeste bakholdsangrep, sier Kiørboe og forklarer hvordan det er mulig:

– Hoppekrepsen er så rask at den når fram til byttedyret før det vannet som den uunngåelig presser foran seg, gjør det. Det er dette vannet som potensielt kunne ha advart byttedyret om angrepet.

- Vi kaller det for Lucky Luke-effekten, fordi man populært kan si at hoppekrepsen nærmest er raskere enn sin egen skygge, sier Kiørboe.

På fagspråket heter det seg at hoppekrepsen så å si hopper ut av det «viskøse grenselaget».

Unik fangstteknikk

Den spesielle teknikken finner man først og fremst blant hoppekreps, som er den helt dominerende typen dyreplankton i havet.

– En mulig forklaring på at det er en sjelden angrepsteknikk, er at det krever mange egenskaper på en gang. Som for eksempel en torpedoformet kropp og svært store sprangmuskler, sier Kiørboe.

Hoppekreps har, akkurat som reker og hummere, ti beinpar, hvor de fire til fem bakerste er svømmebein, og resten bruker de til å spise med.

– Det overraskende og lynraske bakholdsangrepene kommer fra kraftfulle spark med svømmebeina, og det krever en enorm energiutladning

-  Det er også derfor hoppekrepsen, i stedet for å svømme rundt etter byttet sitt – mer ligger på lur og venter på at det kommer forbi.

- Det er for å spare på energien og dermed også redusere risikoen for å ende opp i munnen på et annet rovdyr, forklarer Kiørboe.

Referanse og lenker

Mechanisms and feasibility of prey capture in ambush-feeding zooplankton. PNAS vol. 106 no. 30 12394-12399. doi: 10.1073/pnas. 0903350106

Profil for Thomas Kiørboe 

Artikkel oppdatert 25/3/2015