Skallet til knøttlille dyreplanktonet N. dutertrei, er blitt 76 prosent tynnere de siste 150 årene, ifølge en ny studie i tidsskriftet Scientific Reports.

– Jeg ble litt sjokkert over hvor stor forskjellen var for enkelte arter, sier hovedforskeren bak studien, Lyndsey Fox ved Natural History Museum i London, til nyhetsmagasinet Science.

Dette er en encellet organisme som lager sitt eget kalkskall. Forskerne så også at skallet til et annet slikt dyreplankton, G. ruber, var blitt rundt 30 prosent tynnere. De mener havforsuring er hovedgrunnen til disse dramatiske endringene.

– Dette vil føre til at arter dør ut

Samtidig som vi slipper ut CO2 i atmosfæren, noe som gjør at kloden blir varmere, tar havet til seg rundt en tredjedel av karbonutslippet vårt. Dette har vært med på å stagge de globale klimaendringene, men hjelpen vi får fra havet har sin pris.

I havet blir karbondioksidutslippene våre om til karbonsyre, det senker havets pH-verdi. Det betyr at havet rett og slett blir surere. I dag er havet 26 prosent surere enn det var i år 1880, ifølge FNs klimapanel.

Forskerne mener at det sure havet har gjort at skallene disse dyreplanktonene lager, mye tynnere. Hvis skallene til slutt blir så tynne at de dør ut, kan det få store konsekvenser.

Disse små, encellede organismene er nemlig en viktig del av næringskjeden i havet.

– Hvis disse sliter, vil det påvirke de større dyrene som spiser planktonet og rovdyrene som spiser disse igjen. Det vil føre til at arter dør ut, sier Stephen Stukins, en annen av forskerne bak studien, i en pressemelding.

148 år gamle prøver fra historisk forskningstokt

I desember 1872 dro HMS «Challenger» ut på et viktig tokt. Målet var å kartlegge havbunnen, for å motbevise en populær teori om at den var helt tom for liv.

På litt mer enn tre år la det ombygde krigsskipet nesten 69 000 nautiske mil bak seg. Ved hjelp av 291 kilometer med tau, i tillegg til store tråler, sondelodd, mikroskoper og alt annet av vitenskapelig utstyr som ble regnet som nymotens på 1870-tallet, skulle de kartlegge havbunnen og livet der. Mange regner dette toktet starten på oseanografien slik vi kjenner den i dag.

Med jevne mellomrom lot mannskapet et garn med tunge lodd slippe til bunnen, for å skrape langs havet der de seilte. Resultatet var utallige fisk, minst én hai, skalldyr, bløtdyr og enorme mengder gjørme. Med seg på lasset fikk de både plante- og dyreplankton, knøttsmå encellede organismer som fungerer som mat for mange av de større havdyrene.

Jaktet på mikroskopiske dyr i gamle prøver

Det er disse småtassene forskerne nå har dykket etter i de gamle prøvene, som er oppbevart på Natural History Museum i London.

Her fant de eksemplarene av dyreplankton som de har brukt i den nye studien. Forskerne mener at disse var i live da prøven ble tatt, og gir et godt bilde av hvordan artene deres så ut for 150 år siden.

De nitide notatene til forskerne om bord i HMS «Challenger» gjorde det mulig å slå fast hvor de forskjellige prøvene var fra. Deretter kunne de sammenligne disse med ferskere fangst fra de samme stedene, hentet med seilbåten «Tara».

Forskerne åpner for at andre konsekvenser av menneskedrevne klimaendringer, som at vannet i havet er blitt varmere og mindre oksygenrikt, kan ha vært med å gjøre kalkskallene til planktonet tynnere. De mener likevel at hovedgrunnen er havforsuring.

Har sett på få eksemplarer og ikke tatt med informasjon om havkjemien

Men ikke alle er like sikre som de britiske forskerne.

– Det er veldig vanskelig å være sikker på ut fra studien de ha gjort, sier Agneta Fransson til forskning.no.

Hun er havforsker ved Norsk Polarinstitutt og er selv en del av et prosjekt som blant annet ser på kalkskall-dannende dyreplankton i kaldere farvann, med samme teknologi som brukes i den nye studien. Hun synes det er interessant og spennende at de har tatt i bruk slike historiske prøver.

Men selv om hun deler forskernes bekymring for havforsuringens fremtidige konsekvenser, peker Fransson på at den nye studien sammenligner svært få eksemplarer av dyreplankton. Da må man være forsiktig når man tolker resultat, mener forskeren. I artikkelen vises det heller ikke temperaturmålinger og kjemiske data fra vannprøvene, som kunne fortalt noe om hvor surt havet var da prøvene ble tatt.

– I tillegg er de gamle prøvene blitt lagret på etanol i over hundre år. Det er vanskelig å si hvordan det har påvirket dem, sier Fransson.

Studien sier ingenting om hvor i livsløpet disse dyreplanktonene var da de ble fanget og døde, og skallet til disse små encellede organismene varierer i tykkelse i løpet av et levd liv.

Alt dette gjør det vanskelig å sammenligne gammel og ny fangst, ifølge havforskeren.

Noen får tynnere skall, andre får tykkere

Laboratorieforsøk har tidligere vist at slike dyreplankton sliter med å lage kalkskall når vannet de lever i blir surt. Men havet er ikke det samme som et laboratorium, og Fransson forteller at det ikke er noen automatikk i at et surere hav fører til tynnere kalkskall.

– Det er komplekst. Alt fra oppvarming av havet, tilgang på mat og mindre oksygen i havet kan spille sammen, sier Fransson.

I polarområdene hun forsker på, ser de også at skalldannelsen til dyreplankton og andre organismer som lever i havet, som vingesneglen, påvirkes av smeltevann og endret isdekke. Så lenge det er nok mat, kan enkelte overkompensere mot endringer i miljøet sitt ved å få tykkere skall, selv om det går på bekostning av størrelse og evnen til å reprodusere.

– Noen ganger blir skallene tynnere, men andre ganger blir de tykkere. Dette er noe vi jobber med nå, og vi håper å få publisert resultater i år, sier forskeren.

Referanse:

Lyndsey Fox mfl. «Quantifying the Effect of Anthropogenic Climate Change on Calcifying Plankton». Scientific Reports, 31. januar 2020. doi: 10.1038/s41598-020-58501-w

Les også:

Slik påvirker CO2-utslipp korallrevene om 100 år

Les også fra Norsk polarinstitutt:

Surere vann endrer livet i havet