Dupper du i båt over de dypeste delene av Marianegropa i Stillehavet, er det vesentlig lenger til bunnen enn det er til toppen av Mount Everest.

Hva som foregår der nede i dypet, er ikke godt å si. Noen undersøkelser med ubemannede fartøyer har vist at det er liv der nede. Men fortsatt vet vi mindre om disse utilgjengelige delene av jorda enn vi vet om overflata på månen.

Denne uka har imidlertid litt mer informasjon boblet til overflata. Det var ikke spesielt gode nyheter.

Prøver fra dyr som lever i to av verdens dypeste havgroper er fulle av miljøgifter som PCB og bromerte flammehemmere.

Forbløffende forurenset

Det er Alan J. Jamieson fra University of Aberdeen og kollegaene hans som har undersøkt skapningene fra dypet.

Jamieson har også tidligere vært med på å dokumentere livet på mange tusen meters dyp. Denne gangen har han og kollegaene montert feller med åte på ubemannede fartøyer, og fanget dypvannsarter fra de nederste 3000 meterne av Marianegropa og Kermadecgropa.

Nå presenterer forskerne resultatene fra målinger av miljøgifter i skapningene:

Det finnes PCB og bromerte flammehemmere i alle dyra fra alle undersøkte dybder i begge gropene. Til dels var nivåene forbløffende høye, spesielt i Marianegropa.

De mest forurensede dyra hadde 50 ganger så høye konsentrasjoner av PCB som krabbene i Liaohe – en av de mest forurensede elvene i Kona.

Og det til tross for at de dype havområdene ligger milevis fra industri og at PCB har vært forbudt siden rundt 1980.

Oppvekker

Foreløpig vet ikke forskerne helt hvordan miljøgiftene kommer ned i havdypene, eller hvorfor det er så høye konsentrasjoner av dem i dyra der nede.

Trolig følger mye med døde sjødyr som synker ned i avgrunnen og blir mat for skapningene på bunnen. Og en del av giftene kommer kanskje ned med små biter av plast eller annet søppel som brytes ned i vannmassene.

Men kan også tenke seg at dypvannsdyra har en spesiell tendens til å samle opp giftene i kroppen, men dette er bare spekulasjoner.

Uansett er resultatene en oppvekker: Selv områdene vi anser som minst påvirket av menneskelig aktivitet, er utsatt for forurensning.

Katherine Dafforn fra University of New South Wales sier det slik, i en kommentar i Nature Ecology & Evolution.

– Jamieson og kollegaene har skaffet tydelig bevis for at dyphavet slett ikke er avsidesliggende, men at det er tett knyttet sammen med overflatevannet og har blitt utsatt for betydelige konsentrasjoner av menneskeskapt forurensning.

Referanse:

A. J. Jamieson, T. Malkocs, S. B. Piertney, T. Fujii & Z. Zhang, Bioaccumulation of persistent organic pollutants in the deepest ocean fauna, Nature Ecology & Evolution, februar 2017.