En studie i tidsskriftet PLoS ONE presenterer denne uken en oversikt over hvor havets mange skapninger faktisk lever.

Resultatet understreker hvor lite vi egentlig vet om havene som omgir oss på alle kanter:

Området mellom den øvre delen som rekkes av sollyset og bunnen er det største tilholdsstedet for liv på jorda – og også det minst utforskede.

Færrest målinger fra de største områdene

Teamet bak studien har brukt data samlet i OBIS, eller Ocean Biogeographic Information System, for å bestemme hvor over syv millioner forskjellige observasjoner av havliv ble gjort.

Disse dataene ble deretter satt sammen med informasjon om havbunnen, som gjorde forskerne i stand til å gi hver enkelt observasjon en dybdeposisjon i havet.

Dette har gitt den første globale analysen av hvordan marinbiologisk mangfold fordeler seg på de ulike dybdene.

Dyphavsområdet som er kalt den dyp-pelagiske sonen strekker seg fra ca. 200 meters dyp og helt ned til 4000 meter under overflaten.

Det er dette området som er minst studert.

Du må vite hva du ikke vet

Over 100 år gamle fordommer har hindret utforskningen av dette dyphavsområdet inntil nå.

De ble fremsatt av skotten Charles Wyville Thompson. Han var zoolog og leder for Challenger-ekspedisjonen, et fireårig forskningstokt på 1870-tallet som markerte starten for oseanografien.

Thompson mente mesteparten av livet i havet konsentrerte seg enten i det solrike toppsjiktet, eller langs havbunnen.

Han mente derfor det var bortkastet tid å studere den dyp-pelagiske sonen.

Den nye studien, ledet av marinøkolog Tom Webb ved University of Sheffield i Storbritannia, setter et svært spørsmålstegn ved denne gamle sannheten.

– Det er sjokkerende at det største habitatet på Jorden fortsatt er uutforsket i 2010, sier Webb i en pressemelding.

– Samtidig er kjennskap til kunnskapshullene første skritt mot å fylle dem.

Trives uten fast grunn

Det finnes arter som lever hele livet i den dyp-pelagiske sonen, og som aldri forholder seg til fast grunn.

Blant disse finner vi storkjefthai, verdens nest største fisk, kjempeblekksprut og et vell av manetlignende arter og andre planktonbaserte livsformer.

Storkjefthaien, en planktonspisende kjempe på over fem meter, er det bare funnet rundt 50 eksemplarer av siden den ble oppdaget i 1976. Den lever på rundt 200 meters dyp, men kan om natten bevege seg opp til omkring 25 meter under overflaten.

Kjempeblekkspruten, kanskje det mest sagnomsuste havdyret for oss mennesker, trives best på langt større dyp. Den eneste gangen et eksemplar noensinne har blitt fotografert i levende live, i 2004, fant forskerne kjempen på 900 meters dyp.

Kilde:

TJ Webb, E Vanden & R O’Dor ”Biodiversity’s big wet secret: The global distribution of marine biological records reveals chronic under-exploration of the deep pelagic ocean” PLoS ONE (2. august 2010)