Havdypene er fremdeles hvite flekker på kartet, og forskerne oppdager stadig nye forunderligheter der nede. For to år siden fant de en hel undersjøisk by av gigantiske tårn og spir, skapt av varme vannstrømmer fra fjellgrunnen.

Noen av de fantastiske formasjonene strakte seg over 50 meter oppover i vannmassene, over dobbelt så høyt som naturlige spir man hadde sett før. Stedet ble kalt Lost City, og troner på en fjelltopp, rundt 700 meter under overflata.

Nå har et team med støtte fra National Science Foundation i USA undersøkt stedet på nytt, og resultatene er oppsiktsvekkende. For mye tyder på at lignende
systemer kan bli stående i millioner av år, og dermed utgjøre en varm krybbe hvor helt nytt liv kan fødes, både på vår egen planet og andre.

Helt ny type

Vanligvis hoster de undersjøiske pipene opp glovarmt vann som har ligget og putret på magma og vulkansk aktivitet. Møtet mellom det opptil 700 grader varme vannet og ishavet rundt får mørke mineraler til å felles ut. Disse blir nytt byggemateriale til de sorte pipene på havbunnen.

Varmen som lager Lost City kommer derimot fra en kjemisk reaksjon mellom sjøvannet og perioditt i mantelen. Varmen fra reaksjonen er ikke på langt nær så skollende som i de sorte pipene. Derfor er spirene i Lost City laget av karbonat, det samme lyse materialet som danner kalkstein i grotter.

Eldgamle byer

Spirene i Atlanterhavet er bare 30 000 år gamle, men forskerne tror lignende systemer kan bli mye eldre, kanskje mange millioner år. Og i omgivelser som
stabilt skyller ut varme, mineraler og organisk materiale i årtusen etter årtusen, kan man lett tenke seg at liv kan oppstå.

Forskere har lenge spekulert på om ikke det første livet på kloden kan ha utviklet seg på de varme pipene på havbunnen. Og sjansene øker når man nå har oppdaget at slike undervannsgeysirer faktisk ikke er avhengig av vulkansk aktivitet.

I dag er Lost City den eneste undersjøiske varmekilden i sitt slag. Men i en omkrets på bare ti mil fra fjelltoppen hvor den vokser, finnes det tre lignende topper, som fort kan vise seg å ha tilsvarende byggverk. Og det er ikke godt å si hvor mange søylebyer som kan finnes langs tusenvis av kilometer med undervannsrygger i Midt-Atlanteren, Indiske hav og Arktis.

Nytt liv

Funnet av Lost City hinter altså mot både jorda og våte kloder der ute i verdensrommet kan ha hatt langt flere varme vugger for potensielt liv enn man har trodd.

- Perioditt, stoffet i mantelen som reagerer med sjøvannet, er vanlig på mange av planetene i solsystemet, sier Jeff Karson, geolog ved Duke University. Det kan komme i kontakt med sjøvannet når tektoniske prosesser lager sprekker i bunnen.

Dette betyr at varme kilder kan eller har oppstått i hav på andre planeter. Disse systemene kan holde liv i samfunn av mikrober. I tillegg gjør aktiviteten at vannet har høy pH-verdi og er rikt på organiske forbindelser.

- Det er vanskelig å si om livet på jorda ble til på en eller begge typene av undersjøiske varmekilder, sier Deborah Kelley fra University of Washington. Men det er store sjanser for at slike systemer var med på å opprettholde livet på sjøbunnen helt i begynnelsen av Jordas historie.

Og forskning på varme tilholdssteder på havbunnen foregår også i Norge. Langs den arktiske ryggen finnes det såkalte black smokers, tårn av jern, pyritt eller andre mineraler over gloheite geysirer på bunnen. Disse er bosted for en rekke merkelige skapninger.

Et forskerteam fra Universitetet i Bergen er i gang med å undersøke mikroorganismenes DNA, og finner stadig ukjente arter. Og hvem vet. Kanskje noen av dem etter hvert kan gi oss nye hint om vår egen fjerne opprinnelse.

Referanser:

Rapporten fra Lost City publiseres i Science den 25. juli 2003. K. L. Von Damm: Lost City found, Nature 412, 127 - 128 (2001)