Polhavet, også kjent som Nordishavet, omkranser Nordpolen på toppen av kloden vår.

Noe av vannet i Polhavet kommer gjennom Beringstredet mellom Alaska og Russland og noe kommer fra sibirske elver. Men det meste kommer bølgende fra Atlanterhavet oppover norskekysten.

Forbi Nord-Norge tar halvparten av dette vannet til høyre inn i Barentshavet. Resten fortsetter nordover til Svalbard og en stor del av dette igjen seiler videre mot øst, mot Sibir. Tidligere møtte atlanterhavsvannet her veggen, i form av is, og forsvant ned i dypet. Dypere og dypere jo lenger østover det kom.

De siste årene har det imidlertid vært mindre is nord for Svalbard.

– Det isfrie området nord for Svalbard har økt jevnt og trutt i størrelse, og den isfrie sesongen blir lengre og lengre, forteller forsker Arild Sundfjord ved Norsk Polarinstitutt.

– Mange studier viser tydelig at det er det varme atlantiske vannet som er drivkraften bak istapet i dette området, sier han til forskning.no.

Lenger øst har det også blitt mindre is, men der har høyere temperaturer i lufta vært hovedårsaken.

Har vært hovedårsaken.

Atlantifisering

I en fersk studie Sundfjord har vært med på, kommer det nemlig fram at effekten av det varme vannet fra Atlanterhavet også har inntatt de østlige delene av Polhavet.

– Det atlantiske vannet er nå av like stor betydning for det minkende isdekket utenfor Laptevhavet som atmosfærisk oppvarming, sier Sundfjord til forskning.no.

Laptevhavet ligger nord for det sentrale Sibir. Der har forskerne satt ut målere som er festet i bunnen og registrerer temperatur, saltinnhold og strømstyrke oppover mot overflaten.

– Det er selvfølgelig naturlige variasjoner fra år til år, men trenden har vært veldig tydelig: Større områder blir isfri i lengre perioder, sier Sundfjord.

– Når vi nå faktisk måler effekten av atlanterhavsvannet så langt øst, tyder det på at dette er i ferd med å skje over hele området fra Svalbard og i hvert fall til nord for det sentrale Sibir.

Blandingsprodukt

Barnelærdommen vår forteller oss at varmt vann er lettere enn kaldt vann. Derfor burde vel det varme vannet fra Atlanterhavet legge seg på toppen av det iskalde Polhavet? Så enkelt er det ikke.

Det er nemlig så mye salt i vannet fra Atlanterhavet at det blir tyngre enn polvannet som inneholder mye ferskvann fra elver og issmelting. Derfor har det atlantiske vannet trukket ned i dypet nord for Svalbard og østover. I sitt eget lag har det ligget der i fred og uten å gjøre noen fortred.

Denne lagdelingen har blitt svekket de siste årene.

– Det er det vi ser effekten av i smeltingen. Det er ikke det at atlanterhavsvannet har blitt så mye varmere, men at lagdelingen er svekket. Mer av varmen kommer opp, sier Sundfjord.

– Dette hindrer også isfrysing om vinteren.

Denne effekten forsterker seg selv. Hvis mindre is fryser om vinteren, vil det være mindre is å smelte om sommeren og dermed mindre ferskvann som kan presse det varme og salte atlanterhavsvannet ned i dypet. Mindre ferskvann til å opprettholde lagdelingen som hindrer varmen i det atlantiske laget i å nå opp til overflaten.

Hvordan denne blandingen av vannmassene foregår, er ifølge Sundfjord noe av det mest usikre med dagens klimamodeller. Han skulle gjerne hatt enda bedre målinger.

– Vi har få målepunkter. Det er ingenting mellom Svalbard og Laptevhavet. For å si mer sikkert hva som skjer imellom Svalbard og det sentrale Sibir, skulle vi gjerne hatt flere målinger, sier han til forskning.no.

– Vi har også korte tidsserier nord for Svalbard, så det er en usikkerhet i forklaringsmekanismene.

Liv – men neppe livlig

Mindre is kan påvirke livet i havet på flere måter:

– En lengre isfri sesong gir mer sollys, så i utgangspunktet skal det da kunne bli mer algevekst, sier Sundfjord.

Algene er grunnlaget for alt dyrelivet i havet. Alger er mat for krepsdyr og dyreplankton som igjen er mat for fisk og andre sjødyr. Forskning.no har tidligere skrevet om store mengder isalger under isen i Polhavet som gir mat for dyr langt nede i dypet.

– Samtidig er det begrenset med næringsstoffer, spesielt i indre og østlige deler av Polhavet.

Men også der spiller blandingen av vannlagene en rolle. Blandingen øker sannsynligheten for at næringsstoffer fra døde organismer som har sunket til bunnen, kan bli virvlet opp og gi nytt liv når det møter sonen der sollyset rekker ned.

– Det atlantiske vannet bringer også med seg mye næringsstoffer inn i Polhavet.

Som gjennom den nå mye omtalte blandingen kan være en kilde til liv. Hva slags liv er ikke like sikkert.

– De siste årene har mer sørlige arter etablert seg i Barentshavet og rundt Svalbard. Det kan jo tenkes at det vil fortsette lenger øst, sier Sundfjord.

Forskerne Maria Lund Paulsen, Lena Suethe og Aud Larsen har til forskning.no fortalt om bakterien Synechococcus, som sprer seg nordover og inn i arktiske farvann.

– Men samtidig er de artene vant med å ha lys det meste av året, mens det i Polhavet fortsatt vil være mørketid i flere måneder hvert år. Så det er ikke noen automatikk i at atlantiske arter vil trives der, sier Sundfjord.

En annen fersk studie viser at tynnere is har ført til oppblomstring av planteplankton i Polhavet.

– Begge disse resultatene viser at Arktis er i ferd med å bli et helt annet sted enn det har vært, sier Harvard-forsker Christopher Hovart til Climate Central. Han har ledet studien av planktonframveksten.

Referanse:

Polyakov, Sundfjord mfl: Greater role for Atlantic inflows on sea-ice loss in the Eurasian Basin of the Arctic Ocean. Science, april 2017, doi: 10.1126/science.aai8204. Sammendrag