Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.

«Kniplepiger». Tre grønlandske jenter med tradisjonelle perlekrager lager blondekanter i et dansk hjem. Fra venstre: Bolethe Hom, Bolethe Heilmann, Sara Josefsen, fru K. Bugge og Ragnhild Bugge.

«Kniplepiger». Tre grønlandske jenter med tradisjonelle perlekrager lager blondekanter i et dansk hjem. Fra venstre: Bolethe Hom, Bolethe Heilmann, Sara Josefsen, fru K. Bugge og Ragnhild Bugge.

Bildene som forteller grønlendernes historier

Mens europeerne malte Arktis som et tomt isøde, tegnet og fotograferte inuittene et levende hjemsted fylt med mennesker og dyr.

Det vestlige bildet av Arktis som mennesketomt, et landskap åpent for erobring og utnyttelse, har hatt alvorlige konsekvenser for urfolk, ifølge Ingeborg Høvik, førsteamanuensis i kunsthistorie ved UiT.

– Dette ser vi både på Grønland, i det nordlige Canada, i Alaska og i Sápmi. For eksempel har den norske staten tatt land og ressurser fra samene og drevet en assimileringspolitikk som kaster skygger også i dag, sier hun.

Høvik leder prosjektet «Arctic Voices», som vil utfordre den dominerende fortellingen om Arktis.

Forskerne løfter fram fortellinger om urfolk og dyrs møter med kolonimakten, som vi finner i bilder, tekster og gjenstander fra 1800-tallet.

Ingeborg Høvik, førsteamanuensis i kunsthistorie ved UiT.
Ingeborg Høvik, førsteamanuensis i kunsthistorie ved UiT.

– Vi ser ulike ting i bildene

Selv forsker Høvik på grønlandske bilder. For å forstå dem, er dialog med forskere og kunstnere fra Grønland avgjørende, mener hun.

– Jeg har ikke et arktisk perspektiv, for jeg er verken urfolk eller fra den arktiske regionen.

Hun setter samarbeidet med sine grønlandske kolleger høyt.

– Når jeg og min kollega, Axl Jeremiassen fra Nuuk, og ser på 1800-tallsbilder tegnet av grønlendere, ser vi forskjellige ting. Mens jeg har en kunsthistorisk vinkling og kan si noe om hvordan bildene bryter med vestlig tradisjon, kan Axl fortelle mye mer om det som skjer i bildene, sier Høvik.

Som et eksempel trekker hun fram en av tegningene til Qalaherriaq, en inughuit (grønlandsk inuitt) som ble født på Nordvest-Grønland rundt 1832.

Ingeborg Høvik sammen med Axl Jeremiassen i Anchorage, Alaska, i 2022.
Ingeborg Høvik sammen med Axl Jeremiassen i Anchorage, Alaska, i 2022.

Qalaherriaq tegnet livet på hjemstedet sitt

Tegningen er fra perioden 1851–1855 og viser en komposisjon delt i tre horisontale scener der inughuiter blant annet er ute på isen og jakter på isbjørn og sel.

– Når Axl ser bildet, legger han merke til at jegerne står bak hverandre på en linje, at noen er plassert bak en haug for å være minst mulig synlige for isbjørnen og at de har sendt hundene først. Han kan si hvilken jeger som står først og hvorfor de står på fjellet, sier hun.

Dette er noe helt annet enn de vestlige landskapsbildene av Arktis fra samme periode, ifølge Høvik.

Qalaherriaq viser aktivitetene til inughuitene, samspillet mellom dyr og mennesker og hva de gjorde for at jakten skulle bli en suksess.

– For Qalaherriaq og hans lokalsamfunn var Arktis «hjemme». I området rundt Pituffik og Perlernerit på Øst-Grønland levde de og trivdes, mens etterkommerne ble tvangsflyttet nordover for å gi plass til en amerikansk militærbase i 1951. Tegningen blir på den måten en motstemme til de øde, sublime landskapene som beskrives i europeiske og nord-amerikanske tekster og bilder.

Uten tittel. Blyant og farge på papir av Qalaherriaq, 1851–55. ,CCA-U88/A/5/8/2.
Uten tittel. Blyant og farge på papir av Qalaherriaq, 1851–55. ,CCA-U88/A/5/8/2.
«The Icebergs», 1861, er et enormt landskapsmaleri av den amerikanske kunstneren Frederick Edwin Church. Den brukne masta i forgrunnen er en referanse til John Franklins ekspedisjon, som i 1845 forlot England for å finne Nordvestpassasjen, men aldri kom tilbake.
«The Icebergs», 1861, er et enormt landskapsmaleri av den amerikanske kunstneren Frederick Edwin Church. Den brukne masta i forgrunnen er en referanse til John Franklins ekspedisjon, som i 1845 forlot England for å finne Nordvestpassasjen, men aldri kom tilbake.

Forteller om urfolks kulturer før misjonærene kom

Det finnes også andre bilder som understreker viktigheten av ulike perspektiver, for eksempel de etnografiske maleriene til den russiske kunstneren Mikhail Tikhanov (1789–1862).

Da kunsthistorikeren fra UiT så hvordan russeren hadde malt urfolk i Alaska, la hun straks merke til Tikhanovs interesse for ansikts- og hodeformer.

– Flere av maleriene er nærstudier der samme person vises både forfra og fra siden. Ansiktene og hodeformene avviker fra datidens klassisistiske ideal som gjengis i europeiske portretter, sier hun.

Mens Høvik var opptatt av det rasistiske aspektet, valgte kollegaen, Maria Shaa Tláa Williams, å trekke fram helt andre ting. Williams tilhører en nordamerikansk urfolkgruppe, nemlig tlingittene.

– Williams er selvsagt bevisst på det problematiske innholdet i slike bilder. Likevel er hun mer opptatt av bekledningen, ansiktsmalingen, piercingen og ørepynten, hattene, utstyret og våpnene. Alt dette gir verdifull informasjon om urfolks kulturer i Alaska før de amerikanske misjonærene kom, sier Høvik.

I dag kommer noen slike elementer tilbake, for eksempel ved at nye generasjoner bruker tatoveringer som er inspirert av forfedrene, ifølge Høvik.

Taion (høvding) fra Aliaksa Island. Maleri av Mikhail Tikhanov, 1818. Alaska State Museum, Juneau.
Taion (høvding) fra Aliaksa Island. Maleri av Mikhail Tikhanov, 1818. Alaska State Museum, Juneau.

Et problematisk maleri

Ett av de viktigste målene med prosjektet Arctic Voices, er å få fram de ukjente historiene som viser hvordan urfolk opplevde møtene med europeerne, nord-amerikanerne og russerne.

Én av historiene Høvik og Axl Jeremiassen har funnet, er den om Qalaherriaq. Materialet er sparsomt – kun fem av tegningene og fem av brevene hans er bevart, men forskerne har også funnet spor etter han i andres bilder og tekster.

De har for eksempel funnet et maleri av ham, malt av en ukjent engelskmann. I likhet med Mikhail Tikhanovs malerier av alaskiske urfolk, blir Qalaherriaq framstilt dobbelt – forfra og i profil.

Dette avviker fullstendig fra portretter av europeere og har, ifølge Høvik, alt å gjøre med datidens vitenskapelige forestillinger og diskusjoner om rase. I tillegg er assimileringen tydelig, der han sitter med kortklipt hår og vestlige klær.

– Dette er et veldig problematisk maleri, særlig når man tenker på den skjebnen han fikk straks han kom i kontakt med britene, sier Høvik.

Møllers bror Stephen og hans kone Hansine er omgitt av kunst. Blandingen av det grønlandske og danske er tydelig, med Stephen i dress, klokke og kamikker og Hansine i grønlandske klær, men med en løs hårknute, inspirert av danskene.
Møllers bror Stephen og hans kone Hansine er omgitt av kunst. Blandingen av det grønlandske og danske er tydelig, med Stephen i dress, klokke og kamikker og Hansine i grønlandske klær, men med en løs hårknute, inspirert av danskene.
Møller har portrettert foreldrene sine, Lars og Louise Møller, i fotostudioet sitt i Nuuk. Louise har på seg dekorerte kamikker, støvler av selskinn som når opp til knærne. På overdelen til Lars henger en fortjenestemedalje med dansk flagg som sier noe om hvem de er.
Møller har portrettert foreldrene sine, Lars og Louise Møller, i fotostudioet sitt i Nuuk. Louise har på seg dekorerte kamikker, støvler av selskinn som når opp til knærne. På overdelen til Lars henger en fortjenestemedalje med dansk flagg som sier noe om hvem de er.

Ble plassert på misjonærskole

I 1850 ble den unge gutten bortført av en britisk ekspedisjon som var på leting etter oppdageren John Franklin. Mannskapet «beæret» han med et nytt, vestlig navn, Erasmus York, og tok han med til England hvor han ble plassert på misjonærskole i fem år.

Så ble han sendt videre til Newfoundland i Canada. Kort tid etter, i 1856, døde han. Han fikk dermed aldri komme tilbake til Grønland, men tegningene hans viser at han alltid hadde folket og hjemstedet sitt i tankene.

Qalaherriaq uttrykte også motstand mot britenes siviliseringsprosjekt, noe som kommer fram i forordet til en «grønlandsk-eskimoisk» ordbok han hjalp til med å revidere: Så snart han kunne gjøre seg forstått, tok han navnet sitt tilbake. Han forklarte også at begrepet «eskimo» var ukjent for hans folk – de var inuitter.

– Det er tydelig at Qalaherriaq var opptatt av å bevare egen identitet og tilhørighet, og at han ikke ville bli engelsk. Han ble dratt ut av sitt eget miljø, måtte lære seg et nytt språk og en ny kultur, men han gikk ikke med på britenes arrogante devaluering av kulturen hans. Det er sterkt, og det forteller om hans motstand og styrke i en situasjon som utvilsomt var veldig tøff for han, sier Høvik.

Grønlandske perspektiver

En annen grønlender som viser oss hvordan møtene med europeerne var, er John «Ujuut» Møller (1867–1935). Han var den første profesjonelle fotografen fra Grønland og portretterte både grønlendere og dansker under kolonitiden.

– Gjennom historien har Grønland hovedsakelig blitt framstilt utenfra. Møllers enorme produksjon av fotografier der fotografen er en del av folket, og de portretterte er betalende kunder, er derfor kjempeviktig. De bekrefter for grønlendere hvem de er og hvor de kommer fra, sier Høvik.

Bildene han tok, viser både enkeltpersoner og yrkesgrupper som fangstmenn, sykepleiere og tjenerstanden. På noen av bildene ser vi interiøret i de danske husene. På andre ser vi gater og deler av bymiljøet i Nuuk.

«Af blandet herkomst»

– Portrettene viser hvordan grønlenderne brukte det danskene importerte. I bildene ser vi vestlige materialer som bomullstøy og perler. Samtidig er ikke dette en blind overtakelse der grønlenderne legger bort sin egen design og materielle kultur. Nei, de tilpasser de danske produktene til sin egen kontekst og bruk, sier forskeren.

Møllers bilder sirkulerte i flere bøker, blant annet i bøkene til polfarerne Knud Rasmussen og Fridtjof Nansen.

Nansen verdsatte fotografiene, men da han gjenga to bilder av inuitter i boka «På ski over Grønland», deltok han, ifølge Høvik, i den vestlige besettelsen av å definere og kategorisere ikke-europeiske folk. I bildetekstene til fotografiene beskrev Nansen parene henholdsvis som «Af mindre blandet herkomst» og «Af blandet herkomst».

Dette bildet av Johan og Bolethe Kreutzmann er et typisk Møller-bilde, et nakent og stivt studioportrett, med alvorlige uttrykk. Bolethe har en tradisjonell grønlandsk hårknute.
Dette bildet av Johan og Bolethe Kreutzmann er et typisk Møller-bilde, et nakent og stivt studioportrett, med alvorlige uttrykk. Bolethe har en tradisjonell grønlandsk hårknute.

Et enormt område

Prosjektet Arctic Voices handler ikke bare om den grønlandske kunsten. Det skal også undersøke kunst- og kulturuttrykk fra andre deler av Arktis.

– Arktis er et enormt område som strekker seg gjennom Russland, Finland, Sverige, Norge, Svalbard, Grønland, Nunavut, Canada og helt til Alaska. Det bor over 40 forskjellige etniske grupper der, og kunstproduksjonen og kunstuttrykkene er – og har alltid vært – mangfoldige, sier Høvik.

Det gjør det vanskelig å snakke om arktisk kunst som et felles begrep, for hva mener vi egentlig med det? Er det kunst lagd av folk fra nord, eller er det bare kunst lagd av urfolk? Og hva med de europeiske, nord-amerikanske og russiske framstillingene av Arktis, er de en del av begrepet?

I Fridtjof Nansens bok «Paa Ski over Grønland. En Skildring af Den Norske Grønlands-ekspedisjon 1888-89» finner du disse bildene, reproduksjoner av John Møllers fotografier, med følgende bildetekster: «Til venstre: Ane Kornelia og Joel. En daarlig fanger og hans frue fra Ny Hernhut (Af mindre blandet herkomst). Til høyre: Ane and Lars Heilman. En god fanger og hans frue fra Godthaab (Af blandet herkomst).»
I Fridtjof Nansens bok «Paa Ski over Grønland. En Skildring af Den Norske Grønlands-ekspedisjon 1888-89» finner du disse bildene, reproduksjoner av John Møllers fotografier, med følgende bildetekster: «Til venstre: Ane Kornelia og Joel. En daarlig fanger og hans frue fra Ny Hernhut (Af mindre blandet herkomst). Til høyre: Ane and Lars Heilman. En god fanger og hans frue fra Godthaab (Af blandet herkomst).»

Arktisk kunst i dag

Det er også vanskelig å definere den arktiske kunsten basert på fellestrekk. I dag er politiske tema, som den postkoloniale situasjonen og såkalt grønn kolonialisme, naturlig nok noe som opptar kunstnere i nord. Med grønn kolonialisme menes statlige tillatelser til gruvedrift og vindmølleparker på landområdene til arktiske urfolk.

Også materialbruk og prosesser som tar hensyn til naturen og revitalisering av egen kultur, går igjen i kunsten.

Forskerne vil senere i år publisere den vitenskapelige artikkelen «Counter-stories from the Arctic Contact Zone» i tidsskriftet Interventions: International Journal of Postcolonial Studies.

I 2024 blir det også utstilling om forskningsprosjektet.

– Da avslutter vi Arctic Voices med å vise fram både eldre kunst og samtidskunst fra Grønland, Sápmi og andre arktiske områder, sier Høvik.

Her kan du se flere av Møllers bilder, som den grønlandske samtidskunstneren Inuuteq Storch har digitalisert.

Powered by Labrador CMS