Steinsprangur, forvitringsmateriale, morene og gress. Forsker Kari Sletten ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) har klatret opp i den bratte lia ved bygda Sennesvik på Vestvågøy i Lofoten.

Rett over henne troner den stupbratte Guratinden, 580 meter over havet.

Bratt terreng

Her har det mange ganger gjennom historien gått store steinsprang, blokker av berget ligger ute på de flate jordene langs den spredte bebyggelsen.

Igjen og igjen har fjell- og åssidene her blitt utsatt for ulike typer skred; stein-, jord-, sørpe- og snøskred.

Nå gjennomfører Kari Sletten en detaljert kvartærgeologisk kartlegging i dette bratte terrenget. Det betyr at hun kartlegger grus, sand, leire, torv, morene-, og forvitringsmateriale som ligger oppå den faste berggrunnen, og som er blitt avsatt i lia på grunn av skredhendelser.

– Jeg kartlegger alle disse løsmassetypene og undersøker hvorfor avsetningene ligger der de ligger. Jeg ser blant annet på skredbaner, groper eller utglidninger, og på hvor langt ut i dalbunnen avsetningene har havnet, forklarer hun.

Loven vil ha bedre kartlegging

Men la oss spole litt tilbake, og se på bakgrunnen for arbeidet: Det har alltid blitt bygget bygninger og boliger som har blitt liggende skredutsatt til her i landet.

Kommunene har i de siste årene i stor grad brukt landsomfattende aktsomhetskart i sin overordnede arealplanlegging. Disse kartene er generelt grove oversiktskart basert på en terrengmodell og erfaringsbaserte beregninger av hvor skredene kan gå.

Kravene til sikkerhet mot skred, regulert av Plan- og bygningsloven med byggteknisk forskrift, innebærer imidlertid at kommunene må ha et bedre verktøy for å gjøre gode nok valg i arbeidet med reguleringsplaner og byggesaker.

– Derfor er det utarbeidet et statlig kartleggingsprogram, som blir ledet av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). I samarbeid med kommunene er det valgt ut prioriterte områder for kartlegging der risikoen er størst, forklarer Kari Sletten.

Skred sjeldnere enn 5000 år

Kartleggingen er todelt. Forskere fra NGU gjennomfører en detaljert kvartærgeologisk kartlegging i utvalgte områder. Resultatene av dette arbeidet bruker NVE og geologiske konsulenter til å utarbeide et faresonekart for skred.

Her blir blant annet kildeområdene for de ulike skredtypene identifisert, samtidig som det blir modellert hvor langt ned og ut i dalbunnen skredene kan gå.

Faresonekartene viser såkalte gjentaksintervaller: Dersom det er fare for skred sjeldnere enn hvert hundre år, kan kommunen gi tillatelse til å bygge et naust, men ingen bolig. Om det er fare for skred sjeldnere enn hvert 1000 år er det for eksempel tillatt å bygge en bolig, men ingen barnehage.

Hvis faren er så liten at det kan gå ett skred sjeldnere enn hvert 5000 år, er det lettere å få byggetillatelse for alle typer bygninger.

Sammenligner gammel kunnskap med ny

I ei steinur i lia overfor Sennesvik plotter Kari Sletten inn nye data på den kraftige felt-PC-en hun bærer med seg.

– Før jeg tar meg opp i terrenget undersøker jeg alt som er kjent fra før, forteller Sletten.

– Jeg ser på historiske hendelser, sjekker data om isavsmeltingen i området, gransker flyfoto og ser på terrengmodeller. De nye terrengmodellene er et fantastisk redskap, terrenget er fotografert med laser fra fly, og landskapet er bokstavelig talt strippet for busker og trær. Modellene er svært detaljerte og gode å bruke, sier hun.

Seks kommuner

Tilbake etter en lang dag i felt, setter forskerne seg ned på kontoret og bearbeider alle data de har samlet inn, kladder tekster, tegner kart og diskuterer hva de har sett.

I år er det seks kommuner som står på NGUs kartleggingsprogram; Vestvågøy i Nordland, Valle og Åseral i agderfylkene, Nesset og Vestnes i Møre og Romsdal, samt Nord-Aurdal i Oppland. Sju av NGUs forskere bruker i alt 20 uker på dette feltarbeidet.

PS: Skred i bratt terreng er skredtyper som snøskred, sørpeskred, flomskred, jordskred, steinsprang og steinskred. Kvikkleireskred og fjellskred blir kartlagt i egne program.