Leire fra den gamle havbunnen kan inneholde kvikkleire, men det må utføres geotekniske grunnundersøkelser for å avdekke det.
Leire fra den gamle havbunnen kan inneholde kvikkleire, men det må utføres geotekniske grunnundersøkelser for å avdekke det.

Slik beregner forskere faren for kvikkleire­skred

Selv om forskerne kan dele inn områder etter farenivå og skadepotensial, er det fortsatt svært vanskelig å forutse kvikkleireskred.

Hvordan kommer ekspertene fram til at noen områder her i landet har høy fare for kvikkleireskred?

Det starter med grunnleggende kunnskap om hvor i landet det kanskje er kvikkleire i bakken.

Områdene der det kan være kvikkleire, er de som ble oversvømt av hav etter istiden: store deler av Østlandet og Trøndelag, og andre områder langs kysten.

Faren for kvikkleireskred er likevel ikke like stor alle steder.

Men fordi konsekvensene kan være så alvorlige, kartlegges nå sonene i landet der risikoen er høyest. Den foreløpige kartleggingen finner du her.

Det er Norges vassdrags- og energidirektorat som styrer kartleggingen. Men et viktig grunnlag for analysene er kartleggingen av løsmasser i Norge, som Norges geologiske undersøkelser (NGU) gjør.

– NGU samler informasjon om områdene på flere måter, sier Inger Lise Solberg. Hun er forsker ved NGU og prosjektleder for Nasjonal database for grunnundersøkelser (NADAG).

Laserkart og prøver av grunnen

– Vi bruker en kombinasjon av data og metoder når vi kartlegger løsmassene. Tolkning av LIDAR-data er blitt veldig viktig, sier hun.

LIDAR er lasermålinger som gjøres fra lufta. Ved hjelp av LIDAR har vi fått detaljerte, digitale kart av terrenget i hele Norge.

Bilde tatt etter kvikkleireskredet i Verdal i 1893.
Bilde tatt etter kvikkleireskredet i Verdal i 1893.

– På LIDAR-kart kan vi ikke nødvendigvis skille mellom ulike typer løsmasser, men vi kan se på ulike trekk i terrenget: Hvor stikker det opp fjell? Finnes det spor etter tidligere skredhendelser?

– Og så bruker vi det som grunnlag når vi går ut og kartlegger i felt, sier Solberg til forskning.no.

Ikke like godt kunnskapsgrunnlag overalt i landet

NGU-kartleggere tar stort sett overflateprøver med en stikkstang, siden det først og fremst er løsmassene i overflaten som kartlegges, forteller Solberg.

I tillegg har de ofte informasjon fra geotekniske boringer tilgjengelig.

– Her er det nyttig med databasen NADAG som gir en rask tilgang til data. Det bruker vi i kombinasjon med overflateprøvene.

NVE har ansvar for at fare- og risikovurderinger blir gjort på grunnlag av NGU sine kart.

NADAG får mange samlinger med data fra samarbeidspartnerne som for eksempel Statens vegvesen, forteller Inger-Lise Solberg.

– Skredet i Gjerdrum viser hvor viktig det er at vi kan finne gode data raskt når et kvikkleireskred skjer, slik at man kan vurdere videre utvikling av skredet, sier Solberg.

Uferdig kartlegging

Du har kanskje gjort som mange andre de siste dagene. Du har sjekket NVE sitt kart over faresoner for kvikkleireskred. Og kanskje fant du ingen informasjon om hjemstedet ditt.

Men det kan likevel være kvikkleire i bakken alle steder som ligger lavere enn havnivået etter istiden. Forskerne kaller det gamle havnivået for marin grense.

NVE sin kartlegging av hele landet er altså ikke ferdig ennå. Men på NGU sitt løsmassekart kan du finne ut hvilke områder som ligger under marin grense og som potensielt kan ha kvikkleire i grunnen.

I kartet kan du huke av for marin grense og mulighet for marin leire.

– Kartet forteller ikke om det er kvikkleire i bakken i områdene under marin grense, bare at det kan være det. Kartet sier heller ingenting om fare eller risiko for kvikkleireskred, sier Solberg.

– Det er veldig viktig at folk i kommunene vet at så lenge man er under den marine grensa, er man i det vi kaller en aktsomhetssone for kvikkleireskred.

Leire fra den gamle havbunnen kan inneholde kvikkleire, men det må gjøres geotekniske grunnundersøkelser for å avdekke det. For å vurdere selve skredfaren, må man i tillegg gjøre beregninger basert på undersøkelsene, skriver NGU på sine nettsider.

Tar utgangspunkt i den naturlige faren for kvikkleireskred

– Man kan bo på kvikkleire så lenge den får ligge i ro og ikke blir overbelastet, sier Inger-Lise Solberg til forskning.no.

Ofte utløses kvikkleireskred av menneskelig aktivitet. Det skrev forskning.no nylig om. Kvikkleira kan forstyrres av store og små byggeprosjekter, sprenging, graving og dumping av løsmasser.

– Men gjennom historien har flest kvikkleireskred blitt utløst naturlig, sier Solberg.

– Historisk er de fleste kvikkleireskred utløst av elve- eller bekkeerosjon, det vil si at en elv graver seg lenger og lenger inn yttersvingene. Erosjonen undergraver løsmassene, noe som kan føre til små utglidninger. I noen tilfeller kan disse utglidningene før til et større skred fordi skråningen er blitt ustabil.

Når ekspertene nå kartlegger risikosonene i landet, tar de utgangspunkt i den naturlige faren for at et kvikkleireskred kan skje.

Men i tillegg vurderer de hva konsekvensene kan bli, for menneskeliv og infrastruktur. Faregraden sammen med konsekvensen blir til sammen risikoen.

Et stort kvikkleireskred gikk i Rissa kommune i Sør-Trøndelag 29. april 1978. Det startet etter at løsmasser ble dumpet i vannkanten. Dette bildet er tatt høsten samme år.
Et stort kvikkleireskred gikk i Rissa kommune i Sør-Trøndelag 29. april 1978. Det startet etter at løsmasser ble dumpet i vannkanten. Dette bildet er tatt høsten samme år.

Hvordan beregnes den naturlige faren?

Én ting er å beregne hvor store konsekvensene kan bli – i tapte menneskeliv, kroner og infrastruktur.

Men hva gjør at en sone kategoriseres med høy fare for skred, fra naturens side?

– Der har vi forskjellige parametere, sier Inger-Lise Solberg.

Det kan være funnet kvikkleire i bakken gjennom boring, det kan ha gått mange skred i området, erosjonsforhold, bratte skråninger og flere faktorer spiller inn, forteller hun.

– Hvis alt dette får høy score, får området en høy faregrad for potensielle kvikkleireskred, sier Solberg.

Men kvikkleireskred forblir uforutsigbare, selv om forskerne kan plassere dem i en farekategori.

– Sannsynlighet er ikke direkte med i beregningen slik det er for en del andre skredtyper, sier Solberg.

Hva menes med sannsynlighet?

I en rapport fra 2019, med analyser av krisescenarier, oppgir Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) en sannsynlighet på 4 prosent for at Bakklandet i Trondheim kan rammes av kvikkleireskred i en periode på 100 år.

Men det er moderat usikkerhet i denne sannsynlighetsangivelsen, og den kan påvirkes av flere ting, ifølge DSB-rapporten.

Anslaget bygger på at det gjennomsnittlig går ett større skred i Norge hvert år, og på at 80 prosent av kvikkleireskred går i en kartlagt kvikkleiresone.

I geotekniske rapporter, for eksempel i forbindelse med byggeplanlegging, betyr faregrad og sannsynlighet det samme, ifølge seniorgeolog Anders Solheim ved Norges Geotekniske Institutt.

– Vi klassifiserer faregraden som lav, middels eller høy. Men en høy faregrad kan være nært opptil middels. Her bruker vi en poengskala som er basert på en rekke forskjellige kriterier, og vi har definerte poeng-intervaller for hva som er lav, middels og høy faregrad.

– Men dere mener ikke en statistisk sannsynlighet når dere bruker begrepet sannsynlighet?

– Nei, sannsynlighet i denne sammenhengen skal ikke omsettes i frekvens. Vi anslår ikke hvor ofte slike skred kan skje, slik vi gjør med for eksempel andre skred i bratt terreng.

– Det som er kritisk i forhold til utbygging i kvikkleireområder, er en tilstrekkelig stabilitet av grunnen. Tilfredsstiller ikke byggegrunnen det kravet som stilles til stabilitet, må sikkerheten økes ved å gjøre sikringstiltak, sier Solheim til forskning.no.

Det er vanskelig å beregne sannsynligheten for at kvikkleireskred skal inntreffe, ifølge Inger-Lise Solberg som er NGU-forsker og prosjektleder for Nasjonal database for grunnundersøkelser (NADAG).
Det er vanskelig å beregne sannsynligheten for at kvikkleireskred skal inntreffe, ifølge Inger-Lise Solberg som er NGU-forsker og prosjektleder for Nasjonal database for grunnundersøkelser (NADAG).

Det er ikke vanlig å lage sannsynlighetsberegninger for kvikkleireskred når man vurderer risikoen i et område, ifølge Inger-Lise Solberg.

– Det er umulig å forutse på en slik måte at det kan benyttes i farevurderinger, i hvert fall slik de gjøres nå, sier Solberg.

– Hvorfor er det så vanskelig?

– Terrenget kan være ganske flatt og likevel går det kvikkleireskred. Så du kan ikke bare se på for eksempel hellingsgraden i terrenget slik vi gjør for det vil kaller jordskred i bratt terreng. Man bør følge med på økt erosjon ved større vannføring i elver og bekker ved mye nedbør, men dette er en mer indirekte påvirkning for kvikkleireskred – og det er vanskeligere å bruke for å beregne sannsynlighet.

– Så faktoren du nevnte, bekkeerosjon – har ikke så mye å si for risiko, statistisk sett?

– Vi vet jo at aktiv erosjon spiller inn på faregraden. Hvis en elv graver seg mye inn i en skråning som fører til små utglidninger, for eksempel, vil det være en indirekte økt sannsynlighet for kvikkleireskred. Men vi bruker likevel ikke sannsynlighet som parameter i kartleggingen.

– Men man ser jo at kvikkleireskred gjerne opptrer i klynger. Noen steder er det svært mange spor etter slike skred i terrenget. Forekomsten av skred avhenger blant annet av de lokale grunnforholdene, men det er interessant forskningsspørsmål som vi ser på og vil jobbe videre med framover, sier Inger-Lise Solberg.

Powered by Labrador CMS