Adam Lowe, kunstner, Factum Arte and the Factum Foundation for Digital Technology in Conservation
Holbergs internasjonale minnepris
Tildeles årlig til en forsker innen humaniora, samfunnsvitenskap, jus eller teologi.
Prisen tildeles forskere som har gitt et fremragende bidrag, enten innenfor ett av prisens fagområder eller ved tverrfaglig virksomhet. Prisen er på 4.5 millioner kr.
Holbergprisen ble opprettet av Stortinget i 2003, og administreres av Universitetet i Bergen.
Tidligere prisvinnere: Manuel Castells, Jürgen Kocka, Natalie Zemon Davis, Ian Hacking, Fredric Jameson, Ronald Dworkin, Shmuel N. Eisenstadt, Jürgen Habermas, Julia Kristeva
I innledningen til begrunnelsen om å tildele Holbergs internasjonale minnepris 2013 til Bruno Latour, skrev Holbergprisens fagkomite blant annet:
”Latour har foretatt en ambisiøs analyse og refortolkning av modernitet, og har utfordret fundamentale begreper som distinksjonen mellom moderne og før-moderne, natur og samfunn, menneske og ikke-menneske.”
Nettopp Latours utfordringen av disse skillelinjene preger Holbergprissymposiet som arrangeres på Universitetet i Bergen i dag, dagen før pristudelingen.
Den antroposene tidsalder
Latour har i senere år vært opptatt av hva geologer har kalt den antroposene tidsalder.
Denne epoken kjennetegnes av at menneskelig aktivitet har satt så sterke spor på jordens økosystem at det skapt betydelige og merkbare virkninger. Den globale oppvarmingen er bare ett eksempel på de utslag dette gir.
I det første av sine to foredrag under symposiet kommer Latour til å drøfte de utfordringer dette vil skape blant annet for vitenskapene. Hvor et av problemene er at motsetningene mellom natur- og humanvitenskapene er blitt for skarpe.
CO2-nivå over 400 ppm
Forholdene var mye mindre dramatisk tidligere, den gang naturvitenskapene kunne skrive “objektivt” om “objektive natukrefter”, mens i den antroposene tidsalder blandes menneskelige handlinger og motivasjoner inn.
Vi må ikke bare svelge nyhetene om at senere tids utvikling har endret på tilstander som i utgangspunktet er mye eldre enn menneskeheten.
Men for eksempel siden CO2-nivået i atmosfæren nylig passerte 400 deler per million (ppm), må vi nå også absorbere det forstyrrende faktum at de grenseoverskridende begivenhetene som har skapt denne situasjonen allerede ligger bak oss.
Latour peker på det er ikke bare antall vitenskapelige disipliner som har vært i sving for å komme frem til et tall som 400 ppm, fra klimatologi til til paleontologi, som er oppsiktsvekkende. Men også selve det historiske dramaet disse vitenskapene nå er vevd inn i.
På et vis, fortsetter Latour, er det ikke rart klimaskeptikerne stiller spørsmål ved faktagrunnlaget for globale oppvarming, når selve forestillingen om objektivitet blir undergravd av menneskenes påvirkning på de fenomenene som beskrives.
Nye spørsmål for vitenskapsfilosofien
Mens vitenskapsfilosofien tidligere har vært opptatt med å studere vitenskapens aktive rolle i å konstruere fakta, dukker nå et helt nytt spørsmål opp:
Annonse
Hvordan forstå den aktive rollen mennesker har i å ikke bare konstruere fakta, men også selve eksistensen til de fenomenene disse faktaene prøver å dokumentere. De mange, viktige nyansene mellom fakta, nyheter, historier, advarsler og normer er visket ut.
Så skremmende er betydningen av global oppvarming at man risikerer at menneskelig historie stopper opp, mens naturhistorien får en frenetisk hastiget.
Et av paradoksene med denne situasjonen er at mens dette poenget er relativt åpenbart for mange vitenskapsfolk, vegrer mange journalister eller forfattere seg for å beskrive så store miljøomveltninger som vi etterhvert risikerer å oppleve.
Likevel, påpeker Latour, vil det bli umulig å fortelle vår felles geofortelling uten at alle – vitenskapsmenn, forfattere, ingeniører, politikere, aktivister og borgere – kommer tettere.
Bruno Latours innlegg under Holbergprisens symposium bygger videre på hans Gifford-foredrag ved Universitetet i Edinburgh tidligere i år. Det kan du se her:
