CRISPR er det store genteknologiske håpet for fremtiden, men studier peker igjen og igjen på at teknologien ikke er ufeilbarlig. (Foto: vchal / Shutterstock / NTB scanpix)

CRISPR kan kanskje gi kreft

CRISPR er fremtidens store håp innen genteknologi, men nå viser to nye studier at teknologien kanskje kan føre til kreft. Flere forskere tror likevel at metoden skal bli trygg for mennesker.

Nylig fikk genteknologien CRISPR to kalddusjer, da to uavhengige studier publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Medicine viser at den kan være forbundet med økt kreftrisiko.

Studiene er basert på celler, ikke mennesker, men nyheten rammet selskaper som håper å utvikle CRISPR-behandlinger.

Aksjene til bedriften CRISPR Therapeutics falt for eksempel som en stein.

Det nyoppdagede problemet med CRISPR-teknologien, som er en slags molekylsaks, er at teknologien klipper best i celler som er disponerte for å utvikle seg til kreftceller.

– Når vi velger ut celler som er lette å klippe i med CRISPR, velger vi kanskje også ut celler som er disponerte for å utvikle seg til kreftceller, forteller Emma Haapaniemi fra Karolinska Institutet, i en e-post.

De to studiene, som er utgitt i Nature Medicine 11. juni, kan du finne her og her.

Ikke et dødsstøt til CRISPR

De to studiene er ikke noe dødsstøt til CRISPR-teknologien, men derimot et hinder forskere må finne en løsning på.

Ifølge Rasmus O. Bak fra danske Aarhus Institute of Advanced Studies er det likevel noe som må tas på alvor.

– Det er vår største frykt at slik kan skje, og fra tidligere forsøk med genteknologier vet vi at ting kan gå galt, sier han.

Bak, som ikke har noe med de to studiene å gjøre, mener likevel vi bør unngå å lage en storm i et vannglass.

CRISPR aktiverer cellenes førstehjelp

Men hva er det forskerne bak de to nye studiene egentlig har funnet ut?

Studien fra svenske Karolinska Institutet viser at CRISPR aktiverer et protein (p53) som forsøker å reparere skader på DNA-et.

Hvorfor er det et problem?

Det er et problem fordi p53 og CRISPR vil to ulike ting:

  • CRISPR forsøker å klippe i DNA-et
  • p53 prøver å reparere skadene

Derfor fungerer CRISPR best i de cellene der p53 ikke fungerer optimalt, viser den nye studien.

Celler der p53 ikke virker, er disponert for kreft

Problemet er at de cellene er disponerte for å utvikle seg til kreftceller.

Nettopp fordi p53 normalt reparerer på DNA-et og sikrer at cellen ikke utvikler seg i en uhensiktsmessig retning.

p53-proteiner som ikke virker, står for om lag en tredel av alle nye krefttilfeller.

– Hvis disse cellene transplanteres inn i pasienter som genterapi for en arvelig sykdom, kan cellene være utgangspunktet for kreft.

Forskere leter etter løsninger på problemet

Men det er fortsatt håp for genteknologien.

  • De to studiene er gjort på celler, og forskerne vet ikke om funnene også gjelder i mennesker.
  • For det andre er forskerne allerede i gang med å finne ut hvordan de kan løse problemene.

Det innebærer at de blant annet prøver å finne ut hvordan de effektivt kan rette i DNA-et i celler der p53 fungerer.

Ifølge Emma Haapaniemi kan man blant annet forestille seg at man kan bruke p53-dempende medisiner, slik at proteinet blir satt ut av funksjon mens legene bruker CRISPR til å rette på genene.

– Før vi bruker teknologien på mennesker, må vi forstå og eliminere de potensielle bivirkningene, slik at både pasienter og leger kan veie fordeler opp mot risikoer, sier hun.

CRISPR virker kanskje ikke på noen celletyper

Rasmus O. Bak er enig i at de to studiene ikke betyr kroken på døra for CRISPR. Han peker blant annet på:

  • At studiene ikke viser at CRISPR faktisk fører til kreft, men bare at CRISPR kan aktivere p53.
  • At studiene peker på at det bare er i noen celletyper problemer eksisterer. Han arbeider selv med stamceller i beinmargen, og her er ikke disse problemene så uttalte.
  • CRISPR er fortsatt i utviklingsfasen, så teknologien kan endres før den er klar til bruk i mennesker. Aktivering av p53 er bare et av mange hindre, og han er sikker på at det kan løses.

– Selvfølgelig gir slike studier gode overskrifter, men jeg synes ikke det er så ille. Selvfølgelig må vi se på problemet før vi endrer på menneskets genom, sier Bak.

To ting øker risiko for kreft

En annen av forskerne bak studien fra Karolinska Institutet, professor Jussi Taipale, forteller at han også fortsatt har store håp for CRISPRs fremtid.

Han forklarer at risikoen vil stå i forhold til antallet celler SSsom man retter i. Derfor vil ulike former for CRISPR-basert genterapi gi ulike grader av risiko.

De fleste genterapier vil innebære liten risiko.

Ifølge forskeren er det to ting som kan føre til en økt risiko for kreft:

  • Å rette på et stort antall celler av gangen.
  • Bruke en CRISPR-metode som bare virker på et lite antall celler.

– Det er veldig viktig å forstå at CRISPR og genteknologi er veldig effektive forskningsverktøy, som også har et enormt potensial. Men samtidig som vi beveger oss fremover i den retningen, må vi sørge for at sikkerheten er god, sier Jussi Taipale.

CRISPR virker best når p53 ikke gjør det

Den andre studien i Nature Medicine finner det samme som den svenske studien – altså at CRISPR har en forkjærlighet for celler der p53 ikke virker.
Forskerne, blant annet fra legemiddelselskapet Novartis, effektiviteten til CRISPR helt opp i 80 prosent. Det vil si at når de arbeidet med 100 celler, klarte de å klippe i DNA-et i 80 av dem.
Dessverre fant de også ut at når CRISPR virker veldig godt, skyldes det at p53 ikke gjør det.
Det stiller krav i fremtidens bruk av CRISPR som medisinsk behandling.
– Det vil være kritisk å sikre at celler har funksjonelt p53 både før vi forsøker å rette på genene, og etter at vi har rettet på dem, skriver forskerne.

Referanser:

R.J. Ihjr mfl: «p53 inhibits CRISPR-Cas9 engineering in human pluripotent stem cells», Nature (2018) DOI: https://doi.org/10.1038/s41591-018-0050-6 Sammendrag

E. Haapaniemi mfl: «CRISPR-Cas9 genome editing induces a p53-mediated DNA damage response», Nature (2018) DOI: https://doi.org/10.1038/s41591-018-0049-z Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS