I desember kom den tykke rapporten som oppsummerte ti år med EU-finansiert GMO-forskning slik:

“I dag er det ingen vitenskapelige bevis som assosierer GMO med høyere risiko for miljøet eller mat- og fôrtrygghet enn for vanlige planter og organismer”.

Oversatt fra EU-kommisjonens byråkratspråk til klartekst: GMO er ikke farlig, så langt forskerne kan se. Men hvor langt ser de?

Offisiell skepsis

- Genmodifisert mat har et potensial i seg som vi ikke overskuer konsekvensene av, og derfor mener jeg vi skal være forsiktige, sier Bioteknologinemndas leder Lars Ødegård til forskning.no.

- Jeg tror ikke at genmodifisert mat er nødvendig for å oppnå matsikkerhet, sa landbruksminister Lars Peder Brekk på et debattmøte i november i fjor.

Norsk politikk står fast, slik den har gjort siden genteknologiloven ble vedtatt i 1993.

Med andre ord: Rapporten slippes ikke i et vakuum. Det har blåst en frisk vind mot GMO i Europa, fra folkelig motstand og strenge reguleringer. Og i Norge er det kuling i kastene.

“Utsetting av genmodifiserte organismer kan bare godkjennes når det ikke foreligger fare for miljø- og helsemessige skadevirkninger”, sier paragraf 10 i genteknologiloven.

Firmaer som vil ha godkjent en GMO, får søknadene sine vurdert av Bioteknologinemnda. Og i praksis vil det være veldig vanskelig å lage en søknad slik at den slipper gjennom nåløyet i Norge.

- Ja. Det nåløyet er ganske smalt, bekrefter Ødegård. Norge er blant de strengeste GMO-landene i verden.

Det er ikke mange GMO-produkter som er anbefalt godkjent for det åpne markedet, men en blå nellik har i alle fall sluppet gjennom nåløyet. En blomst i knapphullet for de prinsippfaste skeptikere.

Bestillingsverk

Men GMO-regattaen krysser friskt mot nye farvann i land som USA og Kina. Er EU-rapporten bare et forsøk på å heise seil og ta igjen konkurrentene? Er det drømmen om industriell makt og penger som driver seilasen?

- Det synes jeg i hvert fall er en helt betimelig tanke, svarer Ødegård.

Den norske regjerningen vil også sette en kurs. I løpet av våren skal “en nasjonal strategi for bioteknologi” for første gang bli rettesnor for “bioteknologisk forskning og innovasjon”.

Men vil Norge fortsatt ligge på været, eller kaste fortøyningene?

- Det har ikke kommet noen signaler om det, sier Ødegård.

- Tvert imot, når vi i Bioteknologinemnda vært i dialog med helse- og miljøvernministre fra ulike norske regjeringer de siste 10 – 15 årene, så har budskapet entydig vært at det noen kaller særnorske krav, men som jeg synes er universelle krav til dette feltet, de er viktige prinsipper å holde fast ved.

Fritt fram på 80-tallet

Men Norge har ikke alltid hatt strenge lover og krav til å være føre var. Den norske GMO-forsker var i sin tid et gjennombarket folkeferd.

Da den første GMO-planten fløt på en bølge av framtidsoptimisme ut av laboratoriene til det amerikanske firmaet Monsanto i 1982, var professor Atle Bones på Institutt for biologi ved NTNU blant de første nordmenn som tok i bruk teknologien.

- Vi laget de fleste GMO-plantene ved daværende NTH i Trondheim, forteller Bones.

- Da vi startet, fantes det ikke noe lovverk som regulerte dette, heller ikke i Europa. Hvis vi hadde villet, kunne vi bare satt ut de første GMO-plantene vi laget, men gjorde det ikke.

For streng

Bones og andre forskere så nemlig at GMO-seilasen trengte sjøvettregler.

- Genteknologiloven kom fordi forskerne insisterte på den. Jeg var selv på Stortinget og arbeidet for at feltet måtte lovreguleres. Men da genteknologiloven først kom i 1993, synes jeg den ble unødvendig streng, sier Bones.

- Planter kjenner jo ingen landegrenser. Det er liten hensikt i å lage lovene strengere i Norge enn i resten av Europa, sier han.

- Norge og Sveits fikk de strengeste lovene. I Sveits måtte veksthusene bygges terrorsikre og kunne motstå angrep med håndgranater. I Norge utvikler vi fortsatt GMO-planter, men sikkerhetsnivået i veksthusene er høyt, og høyest om sommeren, i frøperioden, forteller Bones.

Mediefrykt

Han mener at hvis Norge hadde fortsatt å utvikle GMO som på 1980- og tidlig 1990-tall, ville vi hatt flere kommersielle GMO-produkter i dag, blant annet virusresistente potetsorter.

- Frykten for GMO er delvis medieskapt, sier han.

- Rundt 1990 arbeidet jeg i firmaet Scanplant, som utviklet blant annet genmodifiserte settepoteter. Dagsrevyen var på besøk, og samme kveld åpnet reportasjen med filmklipp fra “Little Shop of Horrors”.

En genmodifisert kjøttetende plante kastet seg over blomsterhandleren Mr. Mushnik og slukte ham levende. Det ble høy sjøgang i kaffekoppene til uforberedte norske TV-seere, og siden har bølgene aldri helt lagt seg.

Men hvor realistiske er slike skrekkvisjoner? Én frykt har vært at hvis mennesker spiser genmanipulert mat, så skulle genene fra maten komme over i arvestoffet til mennesker og endre det.

Kanskje ikke like spektakulært som kjøttetende kålrabi, men like fullt et eksempel på at gener kan komme ut av kontroll etter å ha blitt manipulert. Men kan det skje?

Horisontal genoverføring

- Her i Norge har vi spist hestepølse i veldig mange generasjoner, men jeg har ennå til gode å se en kentaur, sier Arne Holst-Jensen, leder av faggruppen for GMO ved Veterinærinstituttet.

Hans ansvar overfor myndighetene er blant annet å vurdere risikoen ved å innføre mat og fôr som er laget med eller inneholder GMO.

Denne typen genoverføring fra en art til en helt annen art kalles horisontal genoverføring. Holst-Jensen mener at den i praksis er utenkelig i planter og dyr.

- Riktignok er det fullt mulig å finne arvestoff fra GMO i blodet hvis vi har spist det. Men at arvestoffet skulle komme fra blodet og hoppe over til kjønnscellene og videre til neste generasjon, det er umulig, sier han.

Lars Ødegård i Bioteknologinemnda vil ikke være så kategorisk.

- Jeg synes at føre var-prinsippet står seg godt også når det gjelder horisontal genspredning. Vi kan ikke si at fravær av en risiko i studiene som er gjort, bekrefter at det ikke er noen risiko, mener han.

Omvendt bevisbyrde

Og her er vi ved kjernen i hvordan EU-rapporten skal tolkes. “Forskning kan påvise eksistensen av fare, men ikke fraværet av den”, skriver Marc Van Montagu fra Universitetet i Ghent i innledningen til første del av EU-rapporten.

Med andre ord: Forskerne kan konstatere at riktignok har det aldri vært født noen kentaur blant pølsespiserne i Norge. Men de kan ikke av den grunn bevise ugjendrivelig at det aldri vil skje.

- Det er riktig. Men et slikt utsagn gjelder like mye for min mobiltelefon her, sier Holst-Jensen og peker ned på en uskyldig utseende og noe slitt modell på bordet foran oss.

- Jeg har denne mobiltelefonen fordi jeg tror den oppfører seg pent, og ikke finner på noen helt forferdelig farlige ting. Og grunnen til at jeg tror på det, er fordi alle som kan noe om mobiltelefoner, forteller meg den aldri vil ta kontroll over datanettverket her, enn si amerikanernes atomvåpen.

Profesjonelt forsiktig

Holst-Jensens poeng er at for å vinne noe, må vi våge noe.

Men som statlig kontrollør av innkommende GMO-produkter er han ingen stor våghals.

- Finner vi et problem, så er det også vår selvfølgelige plikt å si at her ser vi en uakseptabel risiko. Da kan vi ikke anbefale dette GMO-produktet, sier han.

Økologisk ubalanse

Men hvis kentaurer, kjøttetende kålrabi og andre mindre fremskredne tilfelle av horisontal genspredning hører mer hjemme i Hollywood enn i genlaboratoriene, hva slags reelle farer finnes egentlig?

- Hvis en genmanipulert organisme kommer ut i naturen, så er det klart at den kan skape endringer i økologien. Og endringer i økosystemer har vi jo mange ganger sett kan ha uønskede virkninger, sier Lars Ødegård.

Han mener at selv om en genmodifisert plante i seg selv ikke lager problemer, så kan den få utilsiktede virkninger ute i naturen, sett i større skala og på lang sikt.

Risikabel planteimport

- Løvetannen kom først til Norge for noen hundre år siden, kontrer Holst-Jensen.

- Den er egentlig et amerikansk ugress, som spredte seg nokså hemningsløst. Og lupin, som veivesenet har plantet ut i veiskjæringer, sprer seg voldsomt. En god del mennesker er faktisk allergiske mot lupin. Men dette har ikke noe med GMO å gjøre!

Holst-Jensens poeng er at de alvorligste truslene mot økosystemer ikke kommer fra gjennomtenkt utvikling av GMO, men bevisstløs import av fremmed genmateriale – planter fra andre deler av verden.

- Det er bare å se på hva naboene dine har puttet i hagene sine, eller gå på plantesentrene og se hva som selges der. Det kommer nye, spennende hageplanter hvert år, og noen av dem kan finne på å bli ugress i Norge. Og i tillegg har de kanskje med seg både sopp og insekter som vi ikke vet om, sier han.

Genmanipulering med boksehanskene på

I videre perspektiv mener Holst-Jensen at tradisjonell foredling av planter også på sett og vis er genmanipulering. Men manipulering betyr egentlig å kontrollere noe med hendene. Da blir tradisjonell foredling å regne som genmanipulering med boksehanskene på.

- Når du foredler, trenger du genetisk variasjon. En mye brukt måte å oppnå det på, er å utsette planten for bestråling og kjemikalier som lager mange, vilkårlige endringer i arvestoffet, forteller Holst-Jensen.

- Så prøver du i neste omgang å ta vare på de endringer i egenskapene som er ønsket, og bli kvitt de uønskede.

- Men denne gensluggingen i foredlingsteknikkene medfører at du også får med en masse ukjente mutasjoner, som kanskje ikke er bra. Dette er det overhodet ikke noen systematisk kontroll med, understreker Holst-Jensen.

I kontrast er fremstilling av GMO en langt mer presis og kontrollert prosess, hvor det omtrent bare er de genene man ønsker å endre, som blir endret. Hvorfor blir denne genkirurgien regnet som så mye farligere?

Presis og rask

Én viktig forskjell er nettopp presisjonen. Mens de tilfeldige mutasjonene i foredling ligner mer på naturlige prosesser som vi kjenner fra evolusjonen, kan moderne genteknologi gjøre inngrep i arvestoffet som naturen aldri ville funnet på av seg selv.

Vi kan for eksempel lage slike oppsiktsvekkende organismer som GloFish, akvariefisker som har fått tilført gener fra en fluoriscerende manet.

- Genmanipulering gjør det mulig å sette inn et gen fra en fisk i en potet. Mange vil med rette hevde at dette fiskegenet aldri ville havnet i den poteten i naturen, medgir Holst-Jensen.

Trenger tid

Men han mener likevel at poteten kunne fått de samme egenskapene ved å benytte mutasjonsteknologi som ikke er like strengt regulert som genteknologien.

Eller ved naturlig evolusjon.

- Men poenget er bare at evolusjonen bruker lang tid, sier Lars Ødegård.

- Derfor synes jeg at å unne oss selv noen tiår med forskning og ettertenksomhet, det vil være i god tråd med evolusjonens egen lære.

- Om et tiår eller to vil teknologien ikke være den samme som i dag, kommenterer Holst-Jensen.

- En aksept av dagens teknologi vil til den tid være totalt irrelevant i praksis. Det blir som å insistere på at vi først skulle begynt å bruke NMT450 mobiltelefon i 2010, sier han.

De ti årene med forskning som ligger bak EU-rapporten er altså likevel ikke nok til å gjøre Ødegård sikker på at GMO er trygg. Men sier rapporten at GMO er trygg?

Ikke ny risiko

- EU-rapporten kan tabloid tolkes som at GMO er ufarlig. Men slik jeg leser den, så sier den ikke at GMO i seg selv er ufarlig. Den sier at genteknologien ikke introduserer en ny og ukjent risiko, sier Holst-Jensen.

- Det er altså ikke teknologien i seg selv som innebærer en risiko, men hva folk gjør med teknologien som er problemet, fortsetter han.

At genteknologi kan brukes til å introdusere organismer med skadelige egenskaper, er det ingen tvil om.

Blundere

- Man har gjort blundere. For eksempel har ugress blitt resistent mot ugressmiddel etter at GMO-planter har krysset seg med dem. Raps er et godt eksempel. En slik GMO ville vi aldri anbefalt å godkjenne, sier Holst-Jensen.

Derfor er han enig i at vi trenger en risikovurdering før nye produkter blir godkjent. Og det eneste GMO-produktet som foreløpig er godkjent i Norge, er altså en blå nellik. Til pynt, men neppe særlig matnyttig. GMO-mat er fortsatt et fy-ord i Norge.

Skepsisen sprer seg

- For noen handler dette om en nærmest religiøs overbevisning, mener Holst-Jensen. Han tror også at mange vurderer kostnad opp mot nytte. Så lenge mennesker i det rike nord er mette, trenger de ikke GMO for å øke matvareproduksjonen. Dermed blir også U-land skeptiske.

- De vil se våre strenge regler og tenke: “Du kan ikke komme og dumpe dritten din hos oss bare fordi vi er fattige.” De multinasjonale selskapene har også gitt GMO et dårlig rykte, tror han.

- Hvis vi kan enes om at denne teknologien kan bidra til å avhjelpe global matmangel, eller løse andre store globale utfordringer, så kan vi ikke vente at kapitalistiske firmaer skal drive den utviklingen. De skal først og fremst generere inntekter til eierne sine, sier Holst-Jensen.

Offentlig forskning

- Den eneste mulige vei, er å investere og satse på universitetsdrevet forskning, offentlig forskning, sier Holst-Jensen.

Og slik forskning finnes fortsatt i Norge.

- Vårt siste GMO-prosjekt er å utvikle en oljeraps til fôr som er snillere mot magen til kyrne, forteller Atle Bones ved NTNU.

- Vanlig oljeraps produserer små mengder av giften sennepsolje. Giften gir smak til sennep, men i større mengder gir sennepsoljen løs mage hos kyrne, slik at de ikke får nyttegjort seg fôret.

- For oss er dette et morsomt prosjekt. Men det kunne også blitt et kommersielt produkt, sier han.

GMO eller alternativene?

Det blir det neppe. Alt tyder altså på at regjeringens nye strategi for bioteknologi fortsatt vil holde fanen høyt for føre var-skepsisen mot GMO. Og faner fungerer dårlig som seil, hvis man vil fort fram i GMO-regattaen.

- Vi bør styrke privat og offentlig forskning på alternativer til GMO, sa landbruksminister Brekk på debattmøtet.

- Det finnes alternativer til GMO når det gjelder å få ut mat og medisiner til folk, samtykker Ødegård.

- GMO er et viktig verktøy i kampen mot global fattigdom og manglende matsikkerhet, sier Marc VanMontagu i EU-rapporten.

- Etter hvert som tida går vil folk venne seg til GMO, tror Atle Bones.

- Når halvparten har spist GMO, vil folk ikke lenger kalle det GMO-mat, bare mat, mener han.

- Dette er en lang prosess. Det er vanskelig for staten Norge å balansere vitenskapen opp mot folkemeningen, konkluderer Arne Holst-Jensen.

Lenker:

EU-rapporten A decade of EU-funded GMO research (2001-2010)

Genteknologiloven

Veterinærinstituttet, om GMO

Bioteknologinemnda, om GMO

Artikkel om genmodifisert oljeraps: Birgit Hafeld Borgen et.al: Removing the mustard oil bomb from seeds: transgenic ablation of myrosin cells in oilseed rape (Brassica napus) produces MINELESS seeds, Journal of Experimental Botany, Vol 61, Issue 6, 2010, doi: 10.1093/jxb/erq039