– Vi er alle samme rase. Det sa Patrick Hutchinson til CNN etter at han opptrådte på et bilde som nylig gikk verden rundt. På bildet ser man Hutchinson, som er svart, redde en hvit mann ut av et slagsmål med en gruppe svarte Black Lives Matter-demonstranter i London. Og han har helt rett, forteller professor i genetikk Mikkel Heide Schierup.
– Det finnes hudfarger, men det finnes ikke raser. Det er sosialt konstruert. Svaret er fullstendig klart, og det burde være allmennkunnskap, sier Schierup, som er professor i genetikk ved Aarhus Universitet i Danmark.
Forsker: Hudfarge er tilfeldig utvalgt fordi det skiller oss
Egentlig burde ikke hudfarge være viktig for det ovenstående bildet. For det er bare et bilde av to menn. Og hudfarge danner ikke grunnlag for å dele mennesker i raser, forteller Mikkel Heide Schierup.
Her bærer Patrick Hutchinson den såret mannen vekk. I CNNs senere intervju med Hutchinson sier han, 2:28 inne i videoen, at han håper episoden er med på å få folk til å innse at vi mennesker er én rase. (Video: CNN).
– Hudfarge er et godt eksempel på at det «bullshit». Hudfarge er et trekk som er avhengig av over 100 ulike gener. Hvis du er lys i huden, har du flere av de lysere variantene, og er du mørk, har du flere mørke. Frekvensen kan være ulik, men det er de samme genene, sier han.
Poenget er altså at det er de samme typer gener som styrer om du er mørk eller lys. Peter C. Kjærgaard, som er professor i evolusjonshistorie ved Københavns Universitet, er enig:
– Selv om hudfargen er genetisk disponert, gir det biologisk sett ikke mening å gjøre det til en markant markør som man kan dele mennesker på bakgrunn av, sier han. Faktisk gir det like lite mening som å splitte mennesker etter om de har store neser, mener Mikkel Heide Schierup.
– At det er flere mennesker med lys hud mot nord, viser bare en tilpassing til mindre sollys. Ingenting annet, sier han.
Hudfarge har blitt sterkt overvurdert gjennom historien
Ifølge Schierup har hudfarge bare fått spesiell status som et viktig trekk fordi det er veldig iøynefallende.
– Det er et veldig synlig trekk, og det har blitt brukt til å forklare alt mulig irrelevant gjennom historien. Men personlig mener jeg at det er drevet av rasisme og ikke annet, sier han.
Peter C. Kjærgaard poengterer også at hudfarge som genetisk markør har blitt sterkt overvurdert gjennom historien fordi den er så lett å lese av for de fleste mennesker.
– Det er en misforståelse av genetikk, og vi må slutte å bruke denne folkevitenskapen, som bygger på at man kan se genetisk forskjell på a og på b uten noen som helst trening, sier professoren.
Misforståelsen om menneskeraser er farlig
Kjærgaard mener misforståelsen om menneskeraser er farlig og påpeker at det er et tvers igjennom kulturelt konstruert begrep. – Jeg har fulgt nyhetsreportasjer der journalister snakker om ulike raser i forbindelse med urolighetene i USA. Det er skremmende det blir brukt med den største naturlighet.
– Vitenskapelig sett gir det ikke mening. Genetisk gir det bedre mening å se på ulike blodtyper eller andre markører som kan ha konsekvenser for medisinsk behandling, forklarer han.
Vi er alle blandingsprodukt
Kjærgaard understreker at mennesker genetisk sett og på tvers av kontinenter og kulturer er mye mer like enn vi er ulike.
– Vi er alle blandingsprodukt som har vandret ut fra Afrika. Genene våre er fullt og helt rotet sammen, sier han.
For eksempel kan to hvite europeere genetisk sett godt være mye lengre fra hverandre enn de er fra en person i Asia, som det poengteres i en studie i det vitenskapelige tidsskriftet Science fra 2016.
Allerede i 1972 påviste den amerikanske evolusjonsbiologien Richard Lewontin at de aller fleste genetiske forskjellene (hele 85,4 prosent av dem) fantes mellom individer innen lokale populasjoner.
Bare 6,3 prosent av de genetiske forskjellene kunne finnes mellom populasjoner innen de fem såkalte «klassiske rasene» – kaukasiere, mongoloide, negroide, aboriginer og indianere.
Etnisitet, populasjon og rase – hva er forskjellen?
Forskerne vil gjerne snakke om populasjoner og etnisitet når de beskriver mennesker, men ikke om raser. Hva er forskjellen?
Rase er en kulturelt konstruert kategori som hos mennesker genetisk sett bygger på veldig små genvariasjoner som for eksempel kommer til uttrykk i ulik hudfarge og ansiktstrekk.
Etnisitet er også en konstruert kategori som er et uttrykk for et et kulturelt fellesskap, en nasjons befolkning eller lignende.
Befolkning er et overbegrep som man bruker til å dele folk inn i ulike grupper. Forskere deler også opp mennesker ofte i populasjoner når de skal undersøke ting. Det kan for eksempel være folk med ulike blodtyper.
I biologien betegner en populasjon de individene av samme art som lever innen et begrenset areal, der de via forplantning utveksler gener.
Genetisk sett er markører som hudfarge og ansiktstrekk bare overfladiske trekk med en svært ulik genetisk bakgrunn. Trekkene er så små at det ikke gir mening å dele opp en populasjon etter dem. Derfor gir det ikke mening å konstruere menneskeraser.
Vitenskapelige studier viser entydig at den genetiske variasjonen er mye større innen lokale populasjoner enn den er på tvers av kontinenter.
Det finnes derfor ikke noen naturlige grupperinger basert på genetikk.
Kan føres tilbake til antikken
Claus Emmeche, som er førsteamanuensis i vitenskapsteori og har en bakgrunn innen biologi, er enig i at hudfarge har fått stor oppmerksomhet på grunn av synligheten. Og den tendensen kan ha røtter helt tilbake til antikken, forteller han.
– Den aller første vitenskapen gikk ut på å se på omverdenen og dele den inn i kategorier etter synlige kjennetegn, sier Emmeche, som er førsteamanuensis ved Institut for Naturfagenes Didaktikk ved Københavns Universitet.
Den kjente naturfilosofen Aristoteles, som levde for nesten 2400 år siden, er blant annet kjent for å ha samlet dyr og delt dem inn i ulike klasser, og klassifikasjonen hans var gjeldende i over 2000 år.
Systemet bygget på at alle dyr hadde noen kjennetegn som var viktigere enn andre. Det er en oppfatning som i dag kalles essensialisme.
Den svenske botanikeren Carl Von Linné (1707–1778), som er kjent for å ha etablert den moderne inndelingen av artene, bygget videre på Aristoteles' prinsipper og delte også inn mennesker i ulike raser.
– Essensialismen får først virkelig innflytelse for menneskeartene når de hvite europeerne begynner å oppdage at verden er mye større enn de trodde. Men tankegangen kan føres helt tilbake til antikken, sier Emmeche.
Nye prinsipper med Darwin
Biologer har i dag gått vekk fra ideen om essensialisme, og man har også lenge visst at mange av Aristoteles' inndelinger av dyreriket ganske enkelt var feilaktige.
Men vi må likevel helt fram til Darwins evolusjonsteori før det begynner å oppstå en bevissthet om at det finnes mange genetiske trekk som ikke er synlige for det blotte øye.
– Nydarwinismen begynner å bryte igjennom på 1920-tallet, og da forlater biologien det essensialistiske synspunktet. Det går opp for biologene at populasjoner har glidende overganger og ikke skarpe grenser. Det gir rett og slett ikke lenger mening å si at visse genetiske trekk er viktigere enn andre i oppdelingen av populasjoner, sier Emmeche.
Folk flest skiller fortsatt mellom raser
Selv om biologene er enige om at raseoppdeling av mennesker ikke gir mening, så har essensialismen fortsatt innflytelse på hvordan folk flest skiller mellom populasjoner, mener Claus Emmeche.
Det kommer for eksempel til uttrykk i ulike fordommer. Et eksempel brukt av journalisten Matthew Syed fra BBC er blant annet fordommen om at svarte mennesker generelt er flinkere innen langdistanseløp, fordi vinnerne ved OL ofte er svarte.
– Men det er ikke hudfargen som er utslagsgivende. Det er bare et synlig kjennetegn som i dette tilfellet blir tillagt en betydning som det slett ikke har, sier Emmeche.
Mellom 1968 og 2011 vant Kenya 63 medaljer i løpsdistanser på over 800 meter i OLS. Men det er typisk kenyanere fra lokalområdet Nandi som vinner.
Det er altså en veldig lokal populasjon som er veldig flinke til å løpe, og ikke et kjennetegn ved mennesker med mørk hudfarge generelt.
Referanse:
R. C. Lewontin: «The Apportionment of Human Diversity», Evolutionary Biology, 1972. DOI: 10.1007/978-1-4684-9063-3_14 Sammendrag
Michael Yudell mfl: «Taking race out of human genetics», Science, 2016. DOI: 10.1126/science.aac4951 Sammendrag
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.
