De aller fleste dyr, og for så vidt alle mennesker også, lever primært i små grupper hvor alle kjenner alle av navn og utseende. Det er familien din, naboen, vennene, venners venner, kjøpmannen på hjørnet – og omtrent der stanser det.
Men vi mennesker, og noen få andre dyr, som maur, har i motsetning til de fleste og atter andre dyr, utvidet samfunnet langt forbi våre næreste bekjente. Det er sjelden at dyr aksepterer andre individer enn dem de gjenkjenner, stoler på, eller i det minste vet hvor de har. Og dermed kan vi heller ikke snakke om noen sosialt fungerende løvestat, hesteland eller sjimpansenasjon.
Begrensningen på hvor mange individer løver, hester og sjimpanser kan forholde seg til, avhenger av deres mentale evner, og dette legger en begrensning på hva slags samfunn de kan utvikle. Det ender gjerne med nokså få medlemmer av en flokk, en relativt enkel struktur innad i flokken – mens alle og alt annet anses som fremmed, farlig og fiende.
En sjimpansehann som forviller seg over i naboflokken vil bli drept.
Vi mennesker, derimot – og altså maur – har utviklet samfunn som kan fungere uten at alle kjenner hverandre. Vi kaller dem «anonyme samfunn» (Se for eksempel Mark Moffets glimrende bok «The Human Swarm» fra 2019). Vi kan være millioner på millioner, fordelt over enorme områder, og like fullt være en funksjonerende enhet. Det finnes dermed også millioner på millioner av mennesker som er på samme lag, selv om de ikke aner noe om hverandre – utover nettopp det at de tilhører samme lag. Derav «anonyme».
Et slikt system krever selvsagt en del justeringer. Det må finnes noe som holder alle disse individene sammen. Et felles område, en identitet, en historie eller et mål.
Og - siden ingen kan kjenne alle – krever systemet at medlemmene av samfunnet utviser visse markører som forteller andre at, jo han der, han er også en av oss.
Nettopp av denne grunn har maur utviklet lukt som en markør for å holde orden på hvem som er venner, og hvem som skal dø. Lukter du riktig, blir du akseptert – nærmest uansett hvordan du ellers ser ut.
Pynt, fjær, tatoveringer
Mennesker utviklet markører for hundretusenvis, eller antagelig millioner av år siden. De levde i relativt små grupper, men var del av en større bestand. Hvordan kunne de vite hvem de hadde med å gjøre, når det av og til dukket opp et ukjent individ?
Jo – de markerte sin tilhørighet. Kanskje ved hjelp av pynt – kanskje de malte huden med oker i visse mønstre? Kanskje de hadde karakteristiske og lett gjenkjennelige tatoveringer? Eller fjær? Frisyrer? Eller klesstil – når klær ble aktuelle, sånn for pluss minus to millioner år siden?
Hudfarge kan også ha vært et tegn, men antagelig ikke det viktigste, ettersom man generelt ikke risikerte å møte folk fra andre klimasoner enn en selv. Dette handlet ikke om «rase», men om tilhørighet. Rett og slett fordi ingen møtte noen av andre «raser».
At hudfarge likevel har utviklet seg til å spille en rolle i dag, skal vi se under, men vi kan merke oss at den av og til fremdeles spiller en mindre rolle enn enkelte andre markører. Forsøk viser at den reaksjon du har på en person av åpenbart annerledes genetisk bakgrunn enn deg selv – er du hvit europeer, tenk svart afrikaner – forsøk viser at alle slike reaksjoner nulles ut, dersom personen går med drakta til Liverpool (med mindre du er Manchester United-fan, da …). Kulturell enhet er viktig, viktigere enn utseende.
Den litt triste fortsettelsen av denne forskningen viser imidlertid at en nigerianer i Liverpooldrakt ikke får deg til å endre dine generelle fordommer rundt nigerianere. Fritaket fra fordommer gjelder bare akkurat han kompisen din. Ingen andre.
Vi kan likevel ta med oss at det vi mennesker reagerer på, er markører – kulturelle uttrykk – vel så mye som hudfarge. Dette kan forklare hvorfor rasismen i USA for drøyt hundre år siden ikke bare var rettet mot svarte, men også rammet irer, italienere, øst-europeere og så videre. De så ut som «oss», men de var ikke «oss».
Hudfargens betydning
Evolusjonært sett, var markørene viktige. De var en rask – om enn grovmasket – bekreftelse på at, ja, denne personen er av samme sort som deg selv. Og må følgelig behandles i henhold til visse regler. Eller alternativt: Denne personen er ikke en av dere, så vær på vakt.
Deretter er det opp til den enkeltes kultur å avgjøre hvordan man takler en slik situasjon.
Takket være markørene, har mennesket fått evnen til å utvikle gigantiske samfunn. Vi trenger ikke å kjenne alle vi interagerer med. Vi har fått samfunn med millioner på millioner av mennesker som egentlig bare har én ting til felles – og knapt det.
Men et system med markører er ikke uten komplikasjoner. Hva skjer om du misforstår signalene? Hva om du reagerer for sent – eller for tidlig og for hardt? Hva om du slår i hjel en nabo som har bommet litt med sminken?
Så markørene må ikke være til å misforstå. Det må være lett å se hvem som er innenfor og hvem som ikke er det. Og dermed kan vi få en anelse om hvorfor hudfarge er blitt så viktig.
Vi kan forestille oss at disse tegnene på likhet og ulikhet ble av betydning når Homo sapiens beveget seg ut i verden, og møtte mennesker som virkelig hadde levd under andre miljøforhold i hundretusenvis av år. Da vi kom til Europa for mellom 40 000 og 50 000 år siden, møtte vi for eksempel neandertalerne, som nok var både lysere i huden og med en annen hårfarge enn våre forfedre, som var mørkhudete – bare noen tusen år ute av Afrika.
Så hudfarge har fått betydning, og har det fremdeles, selv om den ikke egentlig signaliserer noe som helst av betydning – utover et raskt og upresist estimat av personens kulturelle tilhørighet. Hudfarge-bevisstheten har gått i overdrive – vi har lett etter markører, gjør det hele tiden – også innad i vårt eget samfunn. Afroamerikanere oppfattes som «andre», selv om de er akkurat like amerikanske som en hvilken som helst hvit amerikaner.
Men dette er ikke rasisme.
Hvem er rasistene?
Nå kunne og kan vi selvsagt ønske at det ikke var noen som var innenfor og utenfor. At vi ikke trengte å dele inn verden rundt oss på denne måten. At det ikke var noe «oss og dem». Men slik måtte vi altså gjøre det, og det er ikke lett å avmåtte noe som har satt seg dypt i sjela.
Laboratoriestudier har vist at selv de mest bevisste og velmenende og åpne i blant oss, er akutt sikre og raske når det kommer til å avgjøre hvem som er hvem. Og like raske til å hente frem fordommene.
I en Implicit Assosciation Test (hvis norske psykologer bruker et norsk navn – beklager anglisismen …) blir en forsøksperson vist serier av tilfeldig sammensatte bilder på en skjerm. Det ene bildet er et ord, det andre er et ansikt, vanligvis med tydelige tegn på genetisk bakgrunn. Lys, mørk hud og så videre. Denne type tester er omdiskutert, det kan du blant annet lese om i denne saken fra nettstedet Vox.com.
Deltakerne i testen blir deretter bedt om å forbinde ord og bilde. Det kan for eksempel bli bedt om å trykke på en knapp, bare når et mørkt ansikt dukker opp sammen med et positivt ord, men ikke et negativt. Altså: Trykk på knappen hvis et mørkt ansikt vises sammen med ord som «glede» eller «fred», men ikke med «vold» eller «sykdom».
Det interessante, eller triste resultatet forskerne finner, er at vi alle har fordommer mot visse typer mennesker.
Uansett hvor bevisste vi er på å behandle alle våre medmennesker likt, uansett hvor mye vi skryter av hvor dannede vi er, så sitter fremdeles en del av hjernen vår der inne og minner oss om at vi skal være forsiktige med dem vi ikke kjenner så godt:
Alle hvite som er utsatt for en slik test klarte å reagere raskere, trykke på knappen, dersom oppgaven var å kombinere et svart ansikt med et negativt ord.
De måtte altså tenke seg om litt – så lite at de ikke merket det selv – før de klarte å kombinere et svart ansikt med «fred» eller «glede».
Nå skal det sies (som Robert Sapolsky gjør i sin glimrende bok «Behave» fra 2017) at de fleste av oss raskt overprøver denne hjernens autopilot ved hjelp av våre bevisste handlinger – gjennom den prefrontale cortex. Vi kan bestemme oss for å være antirasister.
Det skal også sies at denne testen ikke bare handler om hvite. Folk av alle hudfarger reagerer på samme måte overfor folk av andre hudfarger.
Og det skal sies at verken USA eller «hvite vestlige menn» på noe som helst vis er mer rasistiske enn andre – snarere tvert imot. Se for eksempel dette kartet i Washington Post over verdens mest og minst rasetolerante land.
Disse Implicit Assosciation-testene viser imidlertid ikke at vi alle er rasister. Resultatene gjelder som sagt for alle – men skulle vi bruke ordet «rasist» om oss alle, ville det miste innhold. Bli ubrukelig. Meningsløst. Og vi måtte ha funnet på et annet ord for å beskrive rasister.
For vi kan jo, som Sapolsky påpeker, lett overprøve reptilhjernens umiddelbare reaksjoner. Det er de som ikke vil overprøve impulsene som er «rasister» - uansett hvor de kommer fra og hvilken hudfarge de har.
Vi kan til og med skyve grensen lenger, og si at de er «rasister» som insiterer på å behandle folk ut fra ubekreftede fordommer, de som i ord eller handling behandler hele folkegrupper på grunnlag av dårlig funderte ideer. Som å avvise «hvite, vestlige menn» som gruppe – eller «svarte». Eller «muslimer». Eller «jøder».
Rasisme er en pervers og ondsinnet ideologi. Fremmedfrykt er en ryggradsrefleks som vi kan overprøve.
Saken er oppdatert 10/6-20 kl 09:45.
