Gretha Halvorsen har vært knyttet til mensendieckutdanningen ved Høgskolen i Oslo i 40 år og i boken Mensendieckutdanning i Norge 1912-2008 går hun grundig til verks, både historisk og faglig.

Hun beskriver hvilke faglige og pedagogiske valg som er blitt tatt, og viser hvordan disse har vært knyttet sammen for å fremme faglig integrering og helhetsforståelse. Praksisopplegget i utdanningen har også fått bred omtale.

- Målet med boken har vært tredelt: for det første å bidra til at studentene kan bli kjent med fagets historie, spre kunnskap om mensendiecktradisjonen og ikke minst å bidra til at essensen av denne fagtradisjonen kan være tilgjengelig for ettertiden, forklarer Halvorsen.

Beskriver historien

Leseren får en utførlig beskrivelse av hvordan mensendiecktradisjonen har utviklet seg i Norge og får også med seg en beskrivelse av kvinnen som startet det hele – Bess Mensendieck (1861-1957).

Bess Mensendieck så på kroppens daglige bevegelser og hvordan omgivelsene innvirket på kropp og sinn.

Hun ønsket å gi mennesker en forståelse, bevissthet og opplevelse av egen kropp slik at de selv kunne forebygge belastningsplager. Gjennom ulike øvelser legger derfor mensendieckere vekt på å bedre holdning, bevegelighet, balanse, koordinasjon, avspenning og kroppsbevissthet. 

Konflikt

- Opp gjennom årene har det vel vært en form for rivalisering, sier Halvorsen. Hun legger ikke skjul på at forholdet mellom mensendieck og tradisjonell fysioterapi til tider har vært konfliktfullt, og et eget kapittel i boken peker på dette.

Der beskriver hun motsetningsforholdet mellom de to tradisjonene, og hvordan de sakte men sikkert begynte å samarbeide og nærme seg hverandre. 

- I dag er det én utdanning med to studieretninger, med eget opptak til hver av studieretningene, sier Halvorsen.

Skille

Mens historien også viser at mange mensendieckere tidligere ble diskriminert i arbeidslivet, er ikke dette lenger noe problem, i følge Halvorsen.

I Norge er forholdet mellom de to tradisjonene nå så bra at uansett om du er mensendiecker eller tradisjonell fysioterapeut, så arbeider man under samme forhold og har de samme typer stillinger.

I andre land har utviklingen vært annerledes, og flere steder er det klare skiller mellom de to tradisjonene.

Å leve med historien

- Boken bygger på arkivert materiale, intervjuer og muntlig informasjon fra tidligere lærere, sier Halvorsen.

Hun har hatt stor hjelp av Høgskolen i Oslos historiske arkiver, og har brukt mye tid på å systematisere informasjon derfra.

I tillegg sitter hun selv på mye informasjon etter et langt yrkesliv knyttet til mensendieckutdanningen.

- Jeg har jo levd med denne historien, og det har jo vært til stor hjelp, sier hun.

Referanse:

Gretha Halvorsen: Mensendieckutdanning i Norge 1912-2008 – En faghistorisk reise, Forlaget Vett og Viten AS.