Anslagene over funksjonshemmede varierer fra under ti til 30 prosent av den norske befolkningen.

NTNU-professor Jan Tøssebro oppfordrer forskerne til å avklare i hvilken grad definisjoner av funksjonshemming påvirker forskningsresultatene.

– Definisjonsvalget må styres av formålet, sier Tøssebro.

Ifølge Jan Tøssebro er det betydelig uklarhet om de mange undersøkelsene om funksjonshemmede fanger opp den samme gruppen av mennesker.

– Vil en forsker for eksempel finne ut hvor mange funksjonshemmede som er sysselsatt, er det viktig ha en bevisst avgrensning.

Gå i trapper?

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser bruker en avgrensning som bygger på en serie konkrete spørsmål om funksjonsbegrensninger, for eksempel om en kan gå i trapper.

– Byråets arbeidsmarkedsundersøkelser spør om personen selv mener han har en funksjonshemming, det vil si varige fysiske eller psykiske helseproblemer som medfører begrensninger i dagliglivet. Andre undersøkelser ser på trygdemottakere, påpeker Tøssebro.

Nylig publiserte han en bokanmeldelse i Scandinavian Journal of Disability Research. Anmeldelsen er bygget på hans opposisjon til doktoravhandlingen: Definitions of Disability in Social Science. Methodological Perspective av den svenske forskeren Lars Grönvik.

Tøssebro leder dessuten prosjektet: Funksjonshemming; forståelse, politikk og hverdagsliv. Prosjektet legger inn forskjellige definisjoner av funksjonshemming i en rekke vitenskapelige eksperimenter.

Formålet er å finne ut om forskningsresultatene varierer med definisjonene.

Mangler fasit

Det finnes ikke én riktig definisjon eller én riktig måte å avgrense funksjonshemming på, men det er viktig å avklare konsekvensene av å velge en bestemt definisjon, ifølge Tøssebro.

– I ett tilfelle er man opptatt av uføretrygdede, i et annet vil man kartlegge hvor mange som trenger tilrettelegging på arbeidsplassen. Ulike forskningsprosjekter har ulike behov, presiserer Tøssebro.

Forståelsen av funksjonshemming har vært en prinsipiell, teoretisk politisk debatt gjennom mange år. Den handler i stor grad om funksjonshemming som en egenskap ved individet versus fokus på omgivelser som hemmer.

– For eksempel vil noen mennesker ikke ha mulighet til å komme seg inn i restauranten fordi det mangler heis. De blir funksjonshemmede fordi omgivelsene ikke tillater dem å leve et normalt liv. Da blir funksjonshemmingen et resultat av måten vi bygger hus på, like mye som individets begrensninger, sier Tøssebro.

Variasjoner mellom land

Professoren mener det har vært for lite debatt om de konkrete definisjonene eller avgrensningene som brukes innenfor forskningen.

Når anslaget av funksjonshemmede varierer fra under 10 til over 30 prosent av befolkningen, det opplagt at det vil påvirke resultatene, ifølge Tøssebro.

Også i internasjonale undersøkelser er det store variasjoner i antall funksjonshemmede fra land til land.

Med tilsynelatende samme spørsmål i en EU-undersøkelse varierte andelen fra syv prosent i Italia til 32 prosent i Finland, mens i utviklingsland er gjerne andelen enda lavere – ned mot to til tre prosent.

– Dette kan få praktiske konsekvenser. I Sverige er for eksempel langt flere med funksjonshemming i arbeid enn i Norge.

– Om dette skyldes at forskningen tar utgangspunkt i forskjellige definisjoner, forskjellige måter å registrere arbeid på, eller om Sverige rent faktisk er bedre til å få folk med funksjonshemninger ut i arbeid, er vanskelig å avgjøre. Det kan nok være en kombinasjon, men likevel er det et åpent spørsmål, sier Tøssebro.

Lenke:

Forskningsrådets prosjekt Funksjonshemming; forståelse, politikk og hverdagsliv