Mange funksjonshemmede bor i kommunale bofellesskap. Denne boformen vokste fram for utviklingshemmede i 1990-åra og skulle være et alternativ til institusjoner.

Bofelleskapene skal gi personer med funksjonsnedsettelser et mer normalt og aktivt liv. Men hvordan fungerer ordningen?

Beboere i kommunale bofellesskap får ikke oppfylt retten til selvbestemmelse i eget liv, verken i forhold til menneskerettighetene eller i tråd med intensjonene i HVPU-reformen. Det mener Hilde Guddingsmo, stipendiat ved Nord universitet.

Får ikke bestemme selv

Nå har elleve forskere ved Nord Universitet og NTNU undersøkt ulike sider ved kommunale bofellesskap i samarbeid med seks kommuner. Prosjektet har resultert i boka Hverdag i velferdsstatens bofellesskap.

Hilde Guddingsmo har i sitt bidrag samarbeidet med fem beboere i to kommuner i Trøndelag. Her forteller beboerne om sine liv, og hvordan de opplever at systemet setter klare begrensninger på deres rett til selvbestemmelse.

– De fem beboerne beskriver at de orienterer seg etter beste evne, og forholder seg til systemet slik det er. De har liten mulighet til å realisere egen vilje, og de ser heller ingen muligheter til selv å kunne påvirke i særlig grad, eller å gjøre endringer i eget liv. Dette likner på en institusjonalisert tilværelse, oppsummerer Guddingsmo.

Systemet bestemmer

I bofelleskapet møtte forskeren Silje, Eirin, Emma, Jørgen og Tarje. De ble rekruttert via ansatte i bofelleskapet.

Beboerne beskriver at de er avhengige av tillatelser, som for eksempel å få lov til å gå på butikken, eller når de skal ha overnattingsgjester.

Noen tillatelser gis i form av faste reguleringer:

«Hvis jeg mangler noe, får jeg gå. Hvis ikke, så får jeg ikke. Først må en gjøre noe hjemme, og så kan en dra. Henge opp klær eller vaske eller rydde opp og sånn», fortalte Emma.

Hilde Guddingsmo tolker det slik at beboerne befinner seg i en avhengig posisjon. Samtidig er ikke denne avhengigheten knyttet til enkeltansatte, men heller til strukturen i seg selv.

– Det er en absurd tanke at boligen bestemmer, men likevel omtales boligen ofte i direkte besjelet form. Boligen beskrives som en overordnet maktfaktor i tilværelsen, sier hun.

Følger ukeplanen

Det er tre andre faktorer som også er med å påvirke beboernes selvbestemmelse: reglene, ukeplanen og boka.

«Vi spiser ikke godt i ukedagene, det er ikke lov», sa Emma.

– Her viser Emma og flere til en regel som sier at det er forskjell på helg og ukedag. Denne regelen bestemmer hvorvidt de kan spise godteri, drikke alkohol eller stå opp og legge seg når de vil, sier Guddingsmo.

Beboerne fortalte at det er de ansatte som lager reglene.

«Jeg har ukeplan hjemme, ja, og det står på lista mi at jeg skal følge den hele tida», sa Silje.

«Det er en sånn ukeplan for hver uke, og den må vi følge. Vi kan ikke velge om vi vil hoppe over noe der», sa Tarjei.

– Beboere sier at det er hensynet til de ansatte som er en viktig begrunnelse for hvorfor de selv ikke ikke kan bestemme seg for å gjøre noe annet enn det som står i ukeplanen, sier Guddingsmo.

En annen maktfaktor som beskrives fra hverdagen til beboerne er «boka».

Får ikke innsyn

– Beboerne snakker om boka, som de selv ikke har innsyn i, men som handler om dem. Det er først og fremst et arbeidsverktøy for de ansatte.

– Beboerne og de ansatte er delt inn i to ulike sfærer, der de ansatte har et eget informasjonssystem seg imellom som beboerne må forholde seg til, men som de samtidig er avskåret fra, sier Guddingsmo.

«Jeg har ikke spurt, men jeg kan tenke meg at jeg ikke har så veldig mye med akkurat det å gjøre. Nei, for det, jeg stoler på at de skriver noe fornuftig», sa Tarjei.

Guddingsmo sier at systemet slik bidrar til å gi de ansatte definisjonsmakt overfor beboerne, som i sin tur må forholde seg tillitsfullt til de ansattes nedtegnelser.

– Mangelen på informasjon gjør at de mister kontrollen over egen situasjon.

Mangler oversikt

Tapet av kontroll vises også i en annen utfordring deltakerne opplever:

– Det skjer ting i leiligheten når de ikke er hjemme. Termostater justeres og klær som ikke tåler det, havner i tørketrommel, forteller Guddingsmo.

Hun oppsummerer at beboerne mangler mye av den informasjonen de trenger for å bli hjulpen.

Flere av dem mangler kjennskap til hvem som er primærkontakt, hvor mye penger de har på konto, eller hva som skal skje i dagene framover.

Makt uten ansikt

– Jeg kaller dette for selvbestemmelse i system. Det er i stor grad de ansatte som sitter på makten. Det er de som lager reglene, som skriver i boka og setter opp ukeplanen i prosesser den enkelte har liten mulighet til å påvirke.

Mangel på kjennskap til disse prosessene medfører tap av kontroll over tilværelsen.

Og denne makten er ansiktsløs, og den bidrar til avmakt og resignasjon hos beboerne, oppsummerer Guddingsmo.

HVPU-reform i revers?

Forskeren reiser spørsmålet om denne studien kan tyde på at HVPU-reformen går i revers.

Hensikten med reformen var å legge ned de sentrale institusjonene slik at mennesker med funksjonsnedsettelser kunne bo i kommuner i mindre boliger og ha selvstendige liv.

– HVPU-reformen ble grunnlagt på en idé om en normalisering, der det skulle bli mulig for personer med funksjonsnedsettelse å leve mest mulig normale liv. Nå ser vi imidlertid at kommunene bygger stadig større bofellesskap. Det kan føre til en følelse av å bo på institusjon, som gir ansatte kontroll og stor makt, sier Guddingsmo.

Hun sier det kan se ut som om styringsideologien er i endring. Fra selvstendige liv i egne boliger til større enheter der system, rutiner og budsjettoverholdelse blir det viktigste. Sammen med strenge krav til effektivitet gjør ideologien det utfordrende for ansatte å gi optimal tilrettelegging for selvbestemmelse i hverdagen.

– Organiseringen av tjenestene bidrar på denne måten til å begrense beboernes frihet, men også mulighetsrommet for god tjenesteutøvelse i de ansattes praksis, sier Guddingsmo.

Referanse:

Tøssebro, J. red. (2019). Hverdag i velferdsstatens bofellesskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Uttalelsene fra informantene er hentet fra bokkapittelet «Da må jeg spørre Boligen først!» - Opplevelsen av selvbestemmelse i bofellesskap (Guddingsmo, 2019) fra antologien Hverdag i velferdsstatens bofellesskap (Tøssebro, red., 2019). Denne formidler resultater fra forskningsprosjektet «Omfattende tjenester i andres hjem», og har som formål å gi et innblikk i bofellesskap som omsorgsform i kjølvannet av gode intensjoner og velferdspolitiske målsettinger.

Artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet

Nord universitet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Nord universitet?

Ny studie: Dagens klimamodeller undervurderer hvor mye temperaturen vil stige

Barnehagen avgjør hvor aktive barna er

Trønderske aviser viste respekt for samene