– Merkelappen funksjonshemmet kan virke fremmedgjørende på barn. Hemming eller hemmet er ikke egenskaper som barna tillegger seg selv, sier høgskolelektor Mona Asbjørnslett ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Disse barna utsettes likevel stadig for andres idéer eller holdninger til funksjonshemming, noe som kan være et hinder mot idealet om et inkluderende samfunn for alle barn.

De går i vanlige klasser og identifiserer seg med andre barn i klassen. De tilpasser seg det som er det viktigste motivet for dem – å være sammen med andre barn.

– Barna snakker om seg selv som et vanlig barn, og de engasjerer seg i mange av de samme aktivitetene som de fleste barn gjør, påpeker hun.

Forskeren mener at både undervisnings- og helsepersonell bør være bevisste på dette.

– Med tanke på at barna har ulike diagnoser, ressurser og utfordringer, stilles det store krav til lærere og behandlere. Det kreves blant annet at læreren har god kompetanse på hvilke utfordringer noen barn har, og at de tilpasser til fellesskapet etter det, sier Asbjørnslett.

Opptatt av muligheter

I samarbeid med kolleger har Asbjørnslett intervjuet 15 barn med fysisk funksjonsnedsettelse i alderen fra 12 til 14 år. De var alle i overgangen mellom barneskole og ungdomsskole.

Mye forskning viser til at barn med fysiske funksjonsnedsettelser diskrimineres fra sosial deltakelse i samfunnet og fra å delta i læringsarenaer på lik linje med andre barn. Likevel var barna i hennes studie opptatt av å snakke om sine muligheter og interesser, som for eksempel sport og aktivitet på sosiale medier.

De engasjerer seg i det som er meningsfullt for dem i nærmiljøet; for eksempel vennskap, korps, teatergrupper og fotball.

– Flere gutter engasjerer seg i fotball på ulike måter, selv om noen ikke kan sparke ball, sier Asbjørnslett.

– Barna i denne studien utfordrer fagfolk i skolen og helsepersonell i habilitering, som har en tendens til å lete etter problemene og problemstillingene.

Hun tror vi kan lære mye av barnas selvforståelse i debatten om hva funksjonshemming er eller betyr i en større sosiokulturell kontekst.

– Det er viktig å se ressursene disse barna har, understreker Asbjørnslett.

– En av styrkene som barna i vår studie har vist, er at de har en genuin kompetanse på å møte utfordringer. Mange har vært gjennom flere operasjoner på sykehus. De møter andre utfordringer enn de fleste barn, og de er opptatt av hvordan de kan mestre situasjoner, fremhever hun.

Tilpasser seg kravene

Samtidig som barna i denne studien ikke ønsker stor forskjellsbehandling fra andre barn, mener Asbjørnslett at de likevel har god innsikt i eget funksjonstap.

– De vet godt hva de ikke kan gjøre. Likevel ønsker de å prøve ut egen kapasitet, sier hun.

– Barn med fysiske funksjonsvansker tilpasser seg vanlige krav i skole og fritid, og jobber hardt for å passe inn i forventningene fra for eksempel vanlige krav i skolen om lekser og karakterer. Faren er at de underkjenner egne behov i denne innsatsen for å inkludere seg selv.

Resultatet kan være at de blir ekskludert fra en del av aktivitetene som de selv mener er meningsfulle og viktige. Barna i studien nevnte gymnastikk og utflukter som eksempler på slike aktiviteter.

Asbjørnslett peker på at selv om det er mange aktiviteter hvor barn med fysiske funksjonsnedsettelser ikke kan delta på lik linje med andre barn, så legger de likevel stor vekt på å få være med der det skjer og få gjøre ting på sin egen måte.

Hun mener dette er viktig med tanke på barnas identitetsutvikling – at de føler at de er en del av klassen.

– For at alle barn skal kunne delta i alle aktiviteter som er ment for barn, har vi en jobb å gjøre, tilføyer Asbjørnslett.

Referanse:

Asbjørnslett, Sølvi Helseth & Gunn H. Engelsrud: Being an ordinary kid’ – demands of everyday life when labelled with disability, Scandinavian Journal of Disability Research, published online: 30 Apr 2013, doi:10.1080/15017419.2013.787368. Studien er en del av Asbjørnsletts doktorgradsavhandling.