Det er ikke første gang kråker må til pers i et hjernetrimmende eksperiment. Det er heller ikke første gang de består testen med glans.

Kråker er regnet for smartinger å være, og mennesker prøver i ett sett å finne ut hva de er gode for. Denne gangen ville forskere fra University of Auckland vite om kråkene kunne forholde seg til en årsaker de ikke kunne se, og om de oppførte seg deretter.

De satt opp et lite tablå med en matbit i en boks plassert ved et forheng. Bak forhenget kunne et menneske stå og stikke en pinne ut i området der matbitboksen sto.

Kråkene forholdt seg ulikt til pinnen avhengig av om de hadde sett en tobeint luring snike seg inn og ut bak gardinen eller ikke.

Forskerne tror fuglene skjønte at risikoen var større for at pinnen ville veive rundt i matbitområdet dersom et menneske var der til å røre på den, og mindre hvis vedkommende hadde forlatt stedet. De utdyper dette i studien som er publisert i tidsskriftet PNAS.

Plagsom pinne

For å få tak i matbiten måtte kråkene pirke den ut av boksen gjennom et rør, og enda verre: De måtte sitte med ryggen til pinnen som stakk truende fram fra forhenget.

I alt ble åtte kråker satt på prøve, i et todelt eksperiment. I det første fikk de se et menneske gå inn bak forhenget, så at pinnen beveget seg inn og ut av hullet, og deretter at mennesket forlot stedet igjen.

I neste runde fikk kråkene bare se at pinnen beveget seg uten at et menneske hadde gått inn bak forhenget. For kråkene var det altså en ukjent årsak til at pinnen rørte på seg. I virkeligheten satt en av forskerne og dro i en tråd som fikk pinnen til å veive.

Dersom kråkene hadde sett årsaken til veivingen, altså mennesket, forlate åstedet, brød de seg ikke med å snu hodet fra matbitboksen for å følge med på pinnens aktivitet.

Hvis det derimot ikke var noen åpenbar årsak til pinnens bevegelser, og dermed heller ingenting som tydet på at pinnen ikke ville stikke fram igjen og kanskje slå dem i bakodet, snudde kortnebbkråkene seg flere ganger mot åpningen i forhenget, i løpet av fiklingen med matboksen.

Barnelærdom

Funnene tyder på at kråkene, i likhet med mennesker, tar i betraktning en såkalt skjult agent, mener forskerne.

Menneskebarn kan tidlig tenke danne seg en hypotese om en skjult årsak til hendelse, skriver de i artikkelen.

I en studie som de refererer til ble en gjenstand kastet ut fra bak en skjerm foran babyer fra sju og ti måneder.

Småtassene ble overrasket over å ikke finne noen levende årsak bak skjermen. 

Lille kråke, hva tenker du på?

Men viser egentlig studien fra University of Auckland at denne gjengen med kortnebbkråker er intelligente? Og hva er intelligens i kråkesammenheng?

Denne uken skrev forskning.no om fallgrubene som finnes når man forsker på dyrs kognitive evner, for eksempel det å måle dette med en menneskelig målestokk.

• Les: Hvor smarte er dyr?

En felle er å lage forskningsstudier som likner så mye på dyras naturlige forhold at de derfor har spesielle forutsetninger for å takle oppgavene gavene godt. Da er det ikke sikkert at forsøket klarer å måle dyrets intelligens.

- Det kan være vanskelig å skille mellom resonnering, tillærte reflekser og rene instinkter instinkter og, sier zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum i Oslo i forskning.no-artikkelen.

I den nye studien fra New Zealand skriver forskerne at de lurer på hva i evolusjonen som har lært kortnebbkråkene å tilsynelatende handle ut i fra forståelsen om en ukjent årsakssammengheng.

Kanskje spiller deres egne erfaringer med verktøy eller fra avansert samhandling med andre inn, lurer forskerne.

De innvender også at det kan hende evnen til å tenke seg skjulte årsaker er mye vanligere blant dyr enn vi tror, fordi det er en så nyttig egenskap. For eksempel vil det være lurt å kunne forstå at en bevegelse i trekronen på en dag uten vind, kan bety en ukjent trussel som lurer.

Forskerne diskuterer imidlertid ikke om funnene kunne ha sett annerledes ut dersom kråkene hadde blitt testet i et helt ukjent miljø, i en setting og med oppgaver som ikke liknet noe de hadde vært borti tidligere.

Referanse:

A.H. Taylor et.al. New Caledonian crows reason about hidden causal agents. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 17.september 2012.