I fjellområdene har det siden århundreskiftet årlig blitt bygd mer enn tre ganger så mange hytter enn boliger. Forskere forventer at veksten fortsetter frem til 2030.

Disse fritidsboligene, som er alt fra luksushytter til beskjedne leiligheter, har siden år 2000 bidratt med 90 milliarder kroner i verdiskaping.

Det anslår forfatterne bak rapporten Fritidsboliger som vekstimpuls i fjellområdet, forskerne Tor Arnesen og Håvard Teigen ved Østlandsforskning og Høgskolen i Innlandet. De to har analysert tilbudssiden i verdikjeden fra råtomt til ferdig fritidsbolig, og deretter verdikjedene som knytter seg til bruk av fritidsboligene.

– Vi vet nå etter hvert mye om hva hyttefolk ønsker seg, men det har vært lite forskning på hvordan næringslivet organiserer seg for å fange opp etterspørselen, forklarer fjellforsker Tor Arnesen.

De fleste tidligere analyser av fritidsboliger har handlet om eierne og deres forbruk.

Dette prosjektet følger tilbudssiden i verdikjeden fra råtomt til ferdig fritidsbolig. Forskerne kaller dette primærmarkedet.

De ser også på verdikjedene som knytter seg til bruk av fritidsboligene. Markedet for næringer som leverer varer og tjenester som betjener bruken av fritidsboliger kaller de ettermarkedet.

Inntekt for regionene

Åtte av ti hytter eies av folk som bor utenfor fjellkommunene, gjerne i store byer som Oslo og Trondheim.

– Når folk bygger og reiser på hytta er det den største overføring av privatkapital fra by til land og det betyr inntekt for regionen, sier Arnesen.

Forskerne har lurt på hva lokalsamfunnet egentlig sitter igjen med.

Siden utviklingen med høystandard fritidsbygg skjøt fart på 90-tallet, har større byggefirma kommet inn og overtatt markedet for bygging av nye fritidsboliger. Mindre og lokale snekkerbedrifter og firmaer taper oftere i konkurransen med slike store og tunge aktører.

Verdiskaping i nybyggmarkedet – altså i primærmarkedet – som blir igjen i lokaløkonomien, har dermed avtatt i de fleste kommuner.

Skap et ettermarked

Lokale firma har oftere underentrepriser, gjerne grunnarbeid og installasjon. Også i ettermarkedet som betjener bruk, vedlikehold og påkostning på fritidsboliger, kan lokale firma fremdeles ha et fortrinn og en sterk posisjon. Forskerne mener kommuner må følge med for å tjene på hytteboomen.

Arnesen understreker at det er viktig at kommuner vurderer hva slags potensiale de har i egen næringsstruktur.

– Hvis kommunene vil dra nytte av fritidsboliger, må de følge med allerede i planleggingsfasen av hyttefeltene, sier han.

Når større og større deler av primærmarkedet, altså i byggefasen, blir levert av ferdighyttefirmaer er det på ettermarkedet det store flertallet av kommunene kan tjene.

Forskerne advarer mot å gjøre raske penger ved å dele opp areal i masse små tomter som ikke gir rom for senere påkostninger som annekser og utvidelser med bruk av lokale leverandører. Det er viktig at tomtene er store nok.

Et annet strategisk grep, i den grad kommunen har innflytelse på det, er å prøve å beholde hovedkontorene og deres eiere lokalt. Det er disse som skatter mest, som ansetter lokal arbeidskraft og kanskje støtter det lokale idrettslaget.

Og ja, det er fortsatt viktig å vite hva hyttefolk ønsker. Gode restauranter, et badeland og lokalmattilbud kan øke både sysselsetting og verdiskaping.

Denne forskningen er initiert av Oppland Fylkeskommune og finansiert med fjellforskingsmidlene fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Referanse:

Tor Arnesen og Håvard Teigen, Fritidsboliger som vekstimpuls i fjellområdet, Rapport nr. 2019/21 Østlandsforskning

Artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet

Høgskolen i Innlandet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Høgskolen i Innlandet?

Lokalpolitikere er skeptiske til mer borgerdeltagelse

Gutter drikker dobbelt så mye energidrikk som jenter

Skolers praksis kan bli en barriere for utviklingshemmede elever