Håp for ozonlaget

Reduksjonen av ozonlaget har stoppet opp. Faktisk har det blitt tykkere de siste 14 årene, ifølge europeiske satellittdata.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Slik så det ut i 1996. Et dypt ozonhull ved Sydpolen ble registrert av ESA-satellitten ERS-2.

Ved å sette sammen data fra over et tiår med atmosfæriske målinger fra europeiske satellitter, har forskere fått frem en global langtidsoversikt over ozontrendene.

Den ser lovende ut.

Forskere ved det tyske romsenteret DLR har satt sammen månedlige totale ozondata fra ESAs satellitter ERS-2 og Envisat, samt MetOp-A som eies av den europeiske meteorologiorganisasjonen EUMETSAT.

Målingene viser en svak økning av total ozon i atmosfæren. I løpet av 14 år har gassen økt med én prosent per tiår. Resultatet har blitt bekreftet gjennom sammenligninger med bakkebaserte målinger.

UV-filter

Ozongass danner et beskyttende lag som befinner seg rundt 25 kilometer over oss i atmosfæren. Det fungerer som et filter mot skadelig ultrafiolett stråling fra sola.

Over 200 atmosfæreforskere var samlet på en konferanse i Barcelona tidligere i måneden, for å presentere helt ferske resultater.

Forskere fra Chalmers tekniske høgskole i Gøteborg presenterte også sine funn. De sammenlignet data fra amerikanske jordobservasjonssatellitter med data fra flere av de europeiske, for å undersøke langtidstrendene i ozonlaget.

Deres data kunne påvise en reduksjon av ozonlaget fra 1979 til 1997, men deretter har det blitt litt tykkere.

Trendskifte

Nedgangen fra 1979 til 1997 lå på rundt sju prosent, mens et klart statistisk signifikant trendskifte kom rundt 1997. Den lille økningen som er observert frem til 2008 er derimot ikke statistisk forskjellig fra en nulltrend ennå.

- Vi håper å se en signifikant tilbakekomst av ozon i løpet av de neste årene når vi bruker lengre, utvidete satellitt-tidsserier, sier Jo Urban ved det svenske universitetet til ESAs nettsider.

EUMETSATs satellitt MetOp er en av satellittene som brukes til å samle data om ozonlaget. (Foto: ESA)

Reduksjonen av ozonlaget er et resultat av menneskeskapte kjemikalier som brom- og klorgasser som lever lenge i atmosfæren. Montreal-protokollen ble vedtatt i 1987 for å regulere og fase ut produksjonen av slike gasser.

- Montreal-protokollen ble introdusert i 1987 og romorganisasjonene så straks at de både hadde ansvar og muligheter til å bidra, sier Terje Wahl, avdelingsdirektør for forskning og jordobservasjon ved Norsk Romsenter.

Effekten av Montreal-protokollen vises klart i satellittobservasjoner av både ozon og slike kjemikalier.

Forskere fra Universitet i Bremen har gjennomført en trendanalyse av brom-monoksid (BrO) i stratosfæren fra 2002 til 2008. BrO er et ekstremt effektivt middel mot ozon.

Mindre BrO

Resultatene viser at innholdet av BrO i stratosfæren er på vei ned. Dette er også første gang en slik nedgang er blitt observert fra rommet.

Ozonmålere har etter hvert blitt en av standardutrustningene på jordobservasjonssatellitter.

- Det var teknisk sett ikke mulig å sette en ozonmåler på ESAs første jordobservasjonssatellitt ERS-1, men da ERS-2 ble skutt opp i 1995 var et ozon-instrument på plass, sier Wahl.

Han legger til at Norsk institutt for luftforskning har en viktig rolle i valideringen av atmosfæreinstrumentene på ESAs satellitter, og bruker slike satellittdata til måling av UV-stråling i Norge.

Powered by Labrador CMS