Den norske modellen med trepartsamarbeidet mellom oljeindustrien, petroleumstilsynet og fagforeningene er nesten motsatt av den amerikanske modellen.

Den kanskje viktigste faktoren i den norske modellen er byggingen av tillit mellom partene over lang tid. Sammen har de utviklet en rekke arenaer for systematisk sikkerhetsarbeid.

Dette innebærer at oljendustrien legger seg i selen for å ivareta sikkerheten, i et aktivt samspill med fagforeninger og tilsynsmyndighetene.

Det viser et stort norsk forskningsprosjekt som sammenligner reguleringen av oljeindustrien i USA og Norge.

På flere områder er den amerikanske reguleringen strengere enn den norske.

Likevel har den klare svakheter, viser prosjektet. Spesielt gjelder det hvordan reguleringene kan avdekke systemsvikt før de får katastrofale virkninger som på Deepwater Horizon.

– Vi sammenligner reguleringene og lovutformingen, men også måten samspillet mellom myndighetene og industrien er bygd opp, og måten fagforeningene er involvert på, sier prosjektleder Preben Lindøe ved Universitetet i Stavanger.

Det fireårige forskningsprosjektet, “Robust regulation in the petroleum sector”, skal undersøke robustheten i norske reguleringer av petroleumssektoren. En viktig del er å sammenligne reguleringene i Norge, Storbritannia og USA.

Norge: De ansatte er med

I Norge er partene i arbeidslivet vant med den nordiske modellen for samarbeid. På norsk sokkel er den tatt videre ved at operatørene har et stort egenansvar gjennom sikkerhetsstyring, der også fagforeningene og spesielt verneombudene har en sentral rolle.

Reguleringsformen i Nordsjøen med egenkontroll er blitt en trendsetter også for landbasert industri.

– Mange stilte spørsmål ved om det i det hele tatt var mulig å regulere en så tøff og krevende industri som oljeindustrien med egenkontroll. Når man har lykkes i Norge mener vi at vi kan dokumentere at det har veldig mye å gjøre med måten partene fyller egenkontrollen med innhold.

– Både industrien og fagforeningene er opptatt av å utvikle industristandarder og god praksis som kan etterleves, sier Lindøe.

Samarbeidet mellom oljeindustrien, petroleumstilsynet og fagforeningene er tett koblet i Nordsjøen. Dette samarbeidet ble fornyet og videreutviklet etter en tillitskrise rundt 2000 mellom industrien på den ene siden og Petroleumstilsynet og fagforeningene på den andre siden.

Grunnlaget for samarbeidsmodellen ble imidlertid lagt gjennom utviklingen av Arbeidsmiljøloven på 1970-tallet der arbeidstakerne fikk en proaktiv rolle, ikke bare ved å ivareta egen sikkerhet, men også i utviklingen av arbeidsplasser og produksjonsinnretninger..

USA: De ansatte er ikke med

I Mexicogolfen finnes det så å si ikke fagforeninger. Partsamarbeid slik den er på norsk sokkel er dermed umulig.

I USA har det amerikanske petroleumstilsynet, Minerals Management Service (MMS), ført tilsyn basert på et forholdsvis detaljert regelverk, der inspektørene har reist ut på plattformene og sjekket at alt påbudt utstyr er på plass og i orden.

– I etterkant av Deepwater Horizon har MMS blitt kritisert for å ha for nære relasjoner til selskapene og for å ha redusert antall inspeksjoner. Inspeksjonsvirksomheten er likevel mer omfattende enn på norsk sokkel.

– MMS har egne helikoptre og kan dermed, i motsetning til Petroleumstilsynet, komme på uanmeldte inspeksjoner, sier forsker Helge Ryggvik ved Universitetet i Oslo.

Han har sammenlignet reguleringene og praktiseringen av dem i Norge og USA og besøkte MMS i Washington og New Orleans og flere sentrale institusjoner i USA tre uker før ulykken med Deep Horizon inntraff..

– Når antall inspeksjoner er blitt redusert noe i Mexicogulfen de siste årene har det vært fordi MMS har ønsket å bevege seg i retning av det norske systemet. Problemet er at det er vanskelig å kopiere Norge når ikke alle de andre bitene er på plass, ikke minst det norske trekantsamarbeidet, sier Ryggvik.

Det norske Petroleumstilsynets inspeksjoner baserer seg på internkontroll. Det tar for seg sikkerhetssystemet i selskapene. Myndighetene forutsetter altså i større grad at selskapene selv følger opp detaljene.

– Mens den norske modellen er bygd på tillitt, samarbeid og deling av erfaring og informasjon, ser vi nesten det motsatte bildet i USA, sier Lindøe.

Kritikken i USA mot MMS etter Deepwater Horizon-ulykken har vært massiv, blant annet fordi etaten både hadde ansvaret for å kreve inn royalties fra oljeselskapene og sto for inspeksjon av de samme selskapene. MMS ble i mai delt i tre slik at pengeinnkreving og inspeksjon ble skilt. Slik har det vært i Norge siden 2004.

Risikopotensialet er stort

Men også i Norge har det vært nestenulykker i nyere tid som kunne blitt katastrofale. Den mest alvorlige var gasslekkasjen på Snorre i 2004 der bare en gnist manglet på at det kunne gått like ille som med Deepwater Horizon-riggen.

I mai i år ble Gullfaks C evakuert etter problemer med trykket i brønnen.

– Farekildene ved oljeboring til havs er like store på norsk som amerikansk sokkel. Det er derfor viktig å få et grep på hvordan barrierer mot storulykker fungerer, sett fra innsiden, sier Lindøe.

Mye av teknologien er felles og internasjonal. Ingeniørselskapene og serviceselskapene er de samme, men måten operatørene driver på er ikke lik fra sokkel til sokkel.

Selskapene som var involvert i Deepwater Horizon – Haliburton og Transocean – opererer også i Nordsjøen.

Syndebukk eller systemfeil?

I USA er det vanlig å lete etter en syndebukk og gi ham/dem ansvaret for ulykken, uten at systemet endres. I Norge går heller partene sammen for å avdekke systemer og rutiner som førte til at en eller flere ansatte gjorde en feil.

– Skjedde ulykken i Mexicogulfen fordi reguleringsregimet ikke var robust nok eller skjedde ulykken på grunn av sviktende sikkerhetskultur? Dette prosjektet kan gi oss viktig innsikt med tanke på regulering av petroleumsvirksomheten i Norge fremover, sier rådgiver Tor-Petter Johnsen i Forskningsrådets Petromaks-program.