Gruvedrift på metaller og industrimineraler innebærer uttak av store mengder steinmasser, der drivverdige metaller og mineraler utgjør bare noen få prosent.

Mer enn 90 prosent er reststoffer, eller avgang, som det foreløpig har vært vanskelig å finne anvendelse for. Avgangen består av sand, silt og steinstøv som dannes ved knusing av bergarten.

Kopper i en gjennomsnitts-PC kan gi 100 kilo avgang fra en kobbergruve når malmen er finknust og kobbermineralet er tatt ut. I tillegg inneholder PC-en andre mineraler.

Et par gifteringer i gull kan gi flere tonn med reaktiv avgang, og er man uheldig har denne avgangen enten cyanid eller kvikksølv i seg.

For å ta ut de verdifulle metallene eller mineralene gjennomgår de knuste bergartene ulike typer prosesser, eller oppredning. Ulike kjemikalier benyttes for å kunne skille metaller og mineraler fra restmassen.

I tillegg brukes kjemiske midler for å få steinstøvet til å danne større klumper som lettere synker ut i vann slik at vann kan gjenvinnes og brukes på nytt i oppredningsprosessen.

Blandingen av partikler og væske som til slutt går til landdeponi eller sjødeponi kan inneholde rester av de kjemikaliene som er brukt.

Må deponeres

– Før gruveindustrien har funnet alternative bruksområder for de store volumene med finkornet steinstøv, redusert utslippene av kjemikalier og før det er utviklet stoffer som erstatter de miljøfarlige kjemikalier, må vi se på hvordan skadevirkningene på miljøet kan gjøres så minimale som mulig dersom det skal utvinnes mineraler i Norge, sier seniorrådgiver og forsker Jens Skei i NIVA.

All gruveaktivitet innebærer avfall i form av store mengder sand og steinstøv, og valget står mellom deponi på land eller i sjøen. Sjødeponering er kun et alternativ til landdeponering når mineralforekomsten ligger i sjønære områder.

Hvor egnet en fjord er for sjødeponering varierer. Strømmålinger og modellering gjennomføres i utredningsfasen når fjordens egnethet som deponi blir vurdert. 

En fjord er fra naturens side et basseng der små partikler i tusenvis av år har laget flate bunnområder med sand, silt og leire.  Fjorder som egner seg for sjødeponering bør helst være dypere enn 100 meter, ha flat sjøbunn og finkornete sedimenter.

Restmassene (avgangen) bringes ned til bunnen i rør, og legger seg på et begrenset areal der de blir liggende i ro. Terskelfjorder er spesielt egnet.

Utslippet må skje dypere enn 30–40 meter for å unngå gruveavgang i det vannlaget hvor primærproduksjonen skjer, der laksesmolt vandrer og fiskeoppdretterne har mærder. 

Miljøkonsekvenser

I Norge, medregnet Svalbard, er det cirka 250 fjorder. I noen fjordområder nær mineralforekomster kan det være aktuelt å anlegge sjødeponi i deler av fjorden.

Sjøbunnens topografi og bunnsedimenter vil i betydelig grad bli påvirket i deponiområdet. Vanndypet reduseres og bunndyrene blir skadelidende.

En gruve har vanligvis en levetid på 30–50 år. Avsetningen av steinstøv på bunnen vil bli så stor i denne perioden at bunndyrene blir borte. Dyrelivet kommer tilbake noen få år etter at utslippet er stoppet. Det betyr at bunndyrene i deponiområdet blir borte i noen tiår.

– Om dette er akseptabel bruk av norsk natur eller ikke, er det myndighetene som må ta stilling til, sier Skei.

– Det er mange faktorer som skal vurderes før politikere og myndigheter kan beslutte om det skal åpnes for gruvedrift. Et ja til gruvedrift er samtidig et ja til deponering av restprodukter på land eller i sjø, sier han.

I Norge har det vært forsket mye på miljøforhold og økologien i havet. Imidlertid har vi mindre naturvitenskapelig kunnskap om den nære kysten og fjordene våre. Hva som kjennetegner en upåvirket fjord har vi lite kunnskap om.

Derimot vet vi mye om de mest forurensede fjordene, som for eksempel Grenlandsfjorden, Sørfjorden og Kristiansandsfjorden.

Hvordan unngå miljøødeleggelser?

– Kunnskap om hvordan vi skal etablere deponier for å unngå unødvendige miljøødeleggelser har vi hatt helt fra 1970-tallet. Norge og Canada har spesielt vært bevisste på dette.

– Av den grunn er det ikke mange eksempler på store miljøkatastrofer knyttet til sjødeponering av gruveavgang, forteller Skei.

For å få minimale miljøkonsekvenser må steinstøvet som skal deponeres ikke ha et innhold av tungmetaller og kjemikalier i et omfang som gjør at det skaper problemer i forhold til sjømat og matvaretrygghet.

Det forutsettes at partikkelskyen som kommer ut av avløpsrøret synker ned mot bunnen, og ikke transporteres opp til vannoverflaten. Utslippsanordningen som brukes må være spesiallaget for formålet.

Dekker til gamle miljøsynder

Utslipp av restmasse fra gruve til fjorder kan også i noen tilfeller føre til miljøforbedring. Et godt eksempel er Ranafjorden, hvor restmassene fra Rana Gruver gradvis dekker til forurenset sjøbunn.

Det er stor forskjell på miljøgiftholdige fjordsedimenter og restmasser fra gruvene. Overvåking av Ranafjorden viser at utlekking av miljøgifter fra den opprinnelige forurensingen er betydelig redusert.

Eksempelvis er innholdet av tjærestoffer (PAH) i overflatesedimentene i Ranafjorden kraftig redusert.