- Kvikksølvet farlig først over tid
Risikoen ved å heve Ubåtvraket utenfor Fedje kan være lavere enn om den dekkes til, hevder kjemiprofessor ved UiB, Einar Sletten, i en ny rapport. I dag legger professor Øyvind Andersen den frem for Stortinget.
U 864
Vraket av den tyske ubåten U 864, som sank i 1945, ble oppdaget utenfor kysten av Fedje i 2003. Det ble etter hvert kjent at det ligger minst 65 tonn kvikksølv i kjølen på vraket. Kystverket har etter fire år og over 40 millioner kroner konkludert med at tildekking av vraket er den beste løsningen.
Dette har imidlertid møtt motbør. I mars henvendte Fedje-ordfører Erling Walderhaug seg til Universitetet i Bergen, og ba om en uavhengig utredning om miljørisikoen ved en eventuell tildekking. Kjemiprofessor Einar Sletten har utarbeidet denne rapporten, som idag legges frem for Transportkomiteen i Stortinget, i en åpen høring.
Kvikksølv og miljøfaren
Kvikksølv er et metall - og det eneste metallet som flyter ved romtemperatur og i én atmosfæres trykk. Kvikksølv er svært tungt, og ble derfor brukt som ballast i tyske ubåter under Den andre verdenskrig.
Elementært kvikksølv er lite reaktivt, men det kan oksidere - det vil si at det kan «gi fra seg» et elektron til et annet molekyl eller atom, og bli positivt ladet. Dette skjer svært langsomt i ferskvann - og betydelig raskere i saltvann.
Oksidert kvikksølv kan danne metylkvikksølv, som kan gi alvorlige nevrologiske skader.
Metylkvikksølv er kjent fra alvorlige tilfeller av forurensning i Minimata og Niigata i Japan. I begge disse tilfellene skyldtes de mange kroniske forgiftningene utslipp av ren metylkvikksølv - og ikke elementært kvikksølv, som er lagret i U 864.
- Kvikksølvet, slik det er lagret i ubåten, representerer ikke noen umiddelbar miljøfare dersom det lekker ut. Det er først når det eksponeres for saltvann over tid at det blir virkelig farlig, forklarer Andersen, som er instituttstyrer ved Kjemisk institutt.
Hovedpoenget i UiB-rapporten, er at kvikksølvet, dersom det kommer i kontakt med saltvann, etter hvert vil oksidere - og da kan det etter hvert danne svært giftige organiske kvikksølvforbindelser. Derfor kan det være tryggest å heve vraket - selv om det innebærer en risiko for ulykker og lekkasjer av kvikksølv. Stikkordet er nemlig tid.
- Verken Einar Sletten eller jeg kan uttale oss med sikkerhet om hvordan det kan løses - det er ikke vårt fagfelt. Men dersom det går an å ha kontroll på utslippet, og man kan få ryddet opp i det meste av det raskt, kan den beste løsningen faktisk være å heve vraket - selv om noe kvikksølv lekker ut. Det er nemlig først dersom kvikksølvet får være lenge i kontakt med saltvann at det blir farlig, forklarer Andersen.
Ubåtsaken har fått mye oppmerksomhet siden vraket ble oppdaget i 2003. Regjeringen har gått inn for tildekking, etter anbefaling fra Kystverket.
Et av argumentene for dette, bygger på en rapport fra Veritas der det heter at hevingsoperasjonen vil være svært risikofylt. Kjemiprofessorene fra UiB påpeker imidlertid at en kvikksølvlekkasje under en slik operasjon i seg selv ikke vil være katastrofal.
- Elementært kvikksølv er lite reaktivt, og synker rett til bunns. Dersom man kan finne måter å samle det meste av dette opp, er heving en bedre og mindre risikabel løsning enn å dekke det til - selv om noe går galt underveis, sier Andersen.
I rapporten hevder Sletten at det er for lite kontroll med eventuelle helsemessige konsekvenser ved tildekking - dersom det ikke fungerer. Og ingen kan gi garantier for at tildekking vil fungere - teknikken som er ment brukt, har man erfaringer med fra helt andre forhold, på grunt vann, i havnebassenger og liknende. Ikke på dypt vann langs Vestlandskysten.
I tillegg har man kun data fra kortere tidsperioder - det finnes simpelthen ingen tildekkingsmetoder som varer evig.
- Skjer det et jordskjelv, eller strøm- og værforhold ødelegger tildekkingen, kan elementært kvikksølv komme ut i saltvannet, og derfra ut i sedimentet. Da kan det dannes metylkvikksølvforbindelser, som er svært giftige. Hvis det skjer en akkumulering av disse i næringskjeden, som etter hvert ender hos mennesker, kan det komme opp i doser som er helsefarlige, forklarer Andersen.
