De undersøkte prøvene er fra områder i Nordsjøen og Skagerrak. De er tatt som del av kartleggingen av havbunnen som gjøres i Mareano-programmet.

Prøver av sedimenter blir tatt med en såkalt multicorer. Den inneholder seks rør som blir presset ned i havbunnen. Når den hentes tilbake til fartøyet, følger sedimentene med opp. Disse prøvene kalles kjerneprøver, og akkurat disse var opptil 36 centimeter lange.

– Fra disse kjernene tar vi et utvalg prøver. Fra de fleste blir det bare tatt overflateprøver, men i disse områdene tok vi også tre hele kjerneprøver slik at vi kunne analysere utvikling over tid, sier forsker André Marcel Bienfait fra Havforskningsinstituttet (HI).

Må unngå forurensing av prøvene

Når det er mikroplast som skal analyseres, må forskerne unngå at prøvene blir forurenset før de får analysert dem.

 – Siden mikroplast finnes overalt, må vi være ekstremt nøye når vi tar prøvene slik at vi unngår kontaminasjon med mikroplast. Det medfører blant annet at alle disse prøvene hentes fra havbunnen i stålrør og ikke i plastrør, sier Henning Jensen fra Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Mikroplast skylles ut i havet fra elver og land

Ett av områdene som ble undersøkt, var utenfor Utsira.

– I dette området så vi en tydelig trend der det var flest partikler i nord og synkende antall mot sør i alle overflateprøvene, sier Bienfait.

Men når prøvene var tatt nærmere Stavanger, endret situasjonen seg.

 – Her så vi en bratt økning i partikler. Det antar vi skyldes at det er mer mennesker i dette området og dermed mer utslipp av mikroplast, sier han.

Mikroplast er veldig små plastbiter, mindre enn fem millimeter. Forurensing av disse skjer enten i form av at mikroplast havner i miljøet eller at større plast havner i miljøet og blir brutt ned til mikroplast over tid.

Det ble også tatt overflateprøver av sediment lenger ute i Nordsjøen. Også her viser resultatene at det er færrest partikler med mikroplast i sør.

Prøvene som var tatt i Skagerrak, viste ingen trend.

Mikroplast samles på havbunnen

Årsaken til at det er minkende mengde av mikroplast i de sørligste områdene, skyldes blant annet avstanden til land og bunnforholdene.

– På stasjoner som ligger ute i åpent hav og der bunnsedimentene i tillegg består av grove sedimenter, i dette tilfellet nesten ren sand, så finner vi generelt mindre av både mikroplast og miljøgifter, sier Jensen.

I områder med finere sedimenter som leire eller silt er det ofte også mye oppløst organisk materiale. Det vil si døde planter og dyr. Det kan se ut som mikroplast avsettes i områder med slike sedimenter.

– Trolig skyldes dette størrelsen på partiklene. Små sandkorn, oppløst organisk materiale og mikroplast har omtrent samme størrelse. De blir dermed fraktet rundt på bunnen av strømmene på samme måte, sier han.

Kommer fra leketøy og plastbokser

Analyser av mikroplasten som er funnet, viser at den i stor grad består av polyetylen.

 – Dette er den mest produserte plasttypen, og den brukes «overalt», sier Bienfait.

Kommersiell produksjon av slik plast startet på 1950-tallet. I dag er det den mest produserte plasttypen, og den regnes for å være svært anvendelig. Den brukes for eksempel til emballasje, plastposer, leketøy og utemøbler.

At mye av mikroplasten på havbunnen trolig stammer fra land, vises også igjen når forskerne ser hvor prøvene med mest plast er tatt.

Trolig skylles plasten ut fra elver som større eller mindre plastbiter eller havner i sjøen på andre måter.

 – Etter hvert synker plastbitene ned på havbunnen hvor vi finner de igjen i sedimentene, sier han.

Skader dyr og havner i maten vår

Mikroplast finnes i flere størrelser. I andre undersøkelser er det funnet mikroplast i fiskevev. Disse partiklene har for det meste vært under 0,05 millimeter. I denne undersøkelsen er mengde partikler ned til 0,045 millimeter målt.

 – De minste mikroplastpartiklene er kanskje de skumleste. Det finnes for eksempel lite kunnskap om hva som skjer når dyr tar opp mikroplast i vevet. Men det vil trolig bli akkumulert oppover i næringskjeden. Det kan dermed til slutt havne i maten vår, sier Bienfait.

De litt større mikroplastbitene fra omtrent 0,05 millimeter og oppover er for store til å trenge inn i vev. De kan likevel gjøre skade på dyr.

 – Dyr kan for eksempel forveksle disse med mat. I så fall er det en risiko for at de for eksempel får skader på fordøyelsessystemet sitt. Dermed kan de få problemer med å spise, sier han.

Han påpeker at plast i alle størrelser kan medføre skade på miljøet og dyrene som lever der.

Kjerneprøver avslører hvordan forurensingen har økt

Overflateprøver av sediment viser hvordan tilstanden er akkurat nå. For å undersøke nøyere hvor mye mikroplast det finnes i områdene, ble det også tatt kjerneprøver.

 – For å kunne velge ut kjerner for analyser starter vi med å inspisere disse med røntgen, sier Jensen.

Ved hjelp av denne undersøkelsen får forskerne informasjon om strukturen i kjerner og eventuelle forstyrrelser.

– Dette er viktig informasjon som vi blant annet bruker når vi vurderer hvilke analyser som skal gjøres. For eksempel om prøven er egnet til analyse av mikroplast, sier han.

– I tillegg aldersbestemmer vi prøvene og ser på innholdet av organisk karbon. Organisk karbon kan bestå av både biologisk materiale og mikroplast.

Kjerneprøver ble undersøkt for de samme tre områdene som overflateprøvene stammer fra.

 – I prøvene som var tatt i Utsira-området og i Skagerrak, viser resultatene at det er en økning i plastpartikler mot overflaten av prøvene, sier Bienfait.

Det betyr at forskerne tydelig ser at forurensing med mikroplast i disse områdene har økt over tid.

I den tredje og siste kjernen, også den fra Skagerrak, ble det ikke funnet noen trend for hvordan mikroplasten var fordelt.

 – Det skyldes trolig at denne kjerneprøven er tatt fra et område med mye tråling, som har forårsaket at prøven er kraftig forstyrret og omrørt, sier Terje Thorsnes ved NGU. Han legger til at det samme mønsteret også vises i analyseresultatene for tungmetaller.

Referanse:

André Marcel Bienfait mfl.: Analyse av mikroplast i sedimenter fra deler av Nordsjøen og Skagerrak. Havforskningsinstituttet, 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet er én av over 80 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra Havforskningsinstituttet?

• 

  Blir det skrei i Ålesund i år?

• 

  Disse haiene lever i Norge

• 

  Peniskamper og sniking: Slik flørter de i havet

• 

  Så mye har temperaturen steget i havet langs norskekysten

• 

  Ingen annen torskefisk har så mye kveis

• 

  Nye resultat frå torskemysteriet ved Jan Mayen

Les flere saker fra Havforskningsinstituttet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER