Spørsmålene er mange:

Hvordan gå fra testing av en medisin til å dele ut medisinen i stor skala i et utviklingsland?

Hvordan få til det beste samarbeidet mellom internasjonale helsetiltak og lokale helsearbeidere?

Og hvordan måle effekten av helsetiltaket og skille den fra effekten av andre faktorer?

Forskere fra flere land etterlyste mer forskning om implementering og evaluering av helsetiltak på den årlige GLOBVAC-konferansen som ble holdt i Bergen tidligere i høst.

Mer internasjonalisering

– Sammen med klimautfordringene er kampen for global helse en av de viktigste utfordringene, sa Jens Revold, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, i sitt åpningsforedrag.

– Helsetrusler respekterer ikke internasjonale grenser, sa Revold og viste til fugleinfluensa som eksempel. 

– Kampen for bedre helse angår alle land, og Norge har plikt til å bidra til den globale kunnskapsutviklingen som kan hjelpe utviklingsland.

Revold understreket at Kunnskapsdepartementet om kort tid vil legge frem en egen stortingsmelding om internasjonalisering, og la til at departementet ønsker å styrke kvaliteten i utvekslingen av studenter mellom Norge og utlandet.

Kan ta en lederrolle

Gunnar Kvåle fra Norsk Forum for Global Helseforskning viste til FNs helserelaterte tusenårsmål, som støttes av Norge med 500 millioner kroner årlig over en tiårsperiode.

Norge har engasjert seg spesielt i å redusere mødre- og barnedødeligheten i utviklingsland.

– Mange av tiltakene vi støtter, har ikke virkelig vært testet på forhånd eller evaluert, påpekte Kvåle.

– Satsingen burde også studere implementeringen av tiltakene i utviklingsland, mente han.

Kvåle fremholdt at Norge har komparative fortrinn når det gjelder implementeringsforskning og evaluering, og fikk støtte av Tore Godal fra Statsministerens Kontor.

– Vi ønsker en sterk vitenskapelig deltakelse i arbeidet for å nå tusenårsmålene, sa Godal.

I likhet med flere av forskerne ser Godal for seg opprettelsen av virtuelle globale forskningssentre på tvers av landegrensene som fokuserer på implementeringsforskning.

– Jeg vil gjerne diskutere med Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet hvordan Norge kan bidra til å bidra til å skape noe slikt. Norge burde kunne ta en lederrolle sammen med for eksempel India, mente Godal.

Trenger kunnskap om lokale forhold

– Veien er ofte for kort fra testing av nye medisiner i pilotprosjekter, til store oppskaleringer i utviklingslandene, sa M. K. Bhan fra Department of Biotechnology, Ministry of Science and Technology, Government of India.

– Vi trenger forskning før store helseprogrammer blir startet, men vi trenger også forskning etter at programmet blir avsluttet, for å vite hva vi skal forandre på i neste runde, understreket han.

Det er mange faktorer som påvirker hvordan et helseprogram virker, og kunnskap om lokale forhold er viktig for å lykkes.

Erfaringer viser at internasjonale programmer ofte når mye bedre ut til befolkningen hvis de samarbeider godt med lokale helsetjenester. I tillegg bidrar slikt samarbeid til at det blir skapt et mer varig tilbud.

– Noen givere vil bare samarbeide med store organisasjoner, men de glemmer at disse ikke etterlater noe i utviklingslandet når programmet er over, sa Freddie Ssengooba fra Makerere University i Uganda.

Samarbeid med lokale helsetjenester stiller imidlertid krav til planlegging og kunnskap.

– Hvis man vet at lokale helsearbeidere ikke er tilgjengelige i helgene, så vet man at et program bare er tilgjengelig fem dager i uken, nevnte Bhan som eksempel. Den slags informasjon får man ikke av å lese papirer, man er nødt til å være på stedet, sier han.

Nødvendig å lære av feil

Robert Black fra Johns Hopkins School of Public Health presenterte et felles rammeverk for evaluering av helsetiltak, der kritiske spørsmål til både oppbyggingen og resultater blir stilt systematisk.

For eksempel er det ikke nok å kartlegge lokale helsetilbud, det er også nødvendig å se på hvorvidt de faktisk blir brukt av befolkningen. Et annet viktig spørsmål gjelder virkningen av helsetiltaket.

– Vi må undersøke om en eventuell effekt faktisk kan tilskrives tiltaket, eller om andre faktorer i lokalsamfunnet er ansvarlige for den effekten vi ser, understreket Black.

Ssengooba var positiv til det metodiske rammeverket for evaluering. Han understreket likevel at det er viktig å faktisk endre kursen når man kommer frem til at et tiltak ikke virker som det skal, i stedet for å fortsette som før med det man har mottatt finansiering til å gjøre.

Ssengooba minnet også om at helsetiltak må sees i sammenheng med ernæring, hygiene og andre forhold, og avsluttet med å sitere helseministeren i Gambia:

– Det hjelper ikke å gi et barn medisiner for å behandle HIV hvis barnet drikker infisert vann og dør av kolera, konkluderte han.

Lenke:

Forskningsrådet: Global helse- og vaksinasjonsforskning (GLOBVAC)