Han får støtte fra historieprofessor Yvonne Hirdman ved Stockholms universitet og førsteamanuensis og faglig leder for det tverrfaglige nettverket for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen.

Ifølge de tre vekker kjønnsforskning ofte sterke følelser hos oss fordi vi har vært vant med å se på kjønn som konstante størrelser.

Kjønnsrevolusjon

En årsak til at kjønnsforskning kan provosere, er altså at kjønn på en avgjørende måte er knyttet til vår identiteten vår.

– Spørsmålet om kjønn er gjerne det første som stilles når et barn blir født, og det blir avgjørende for holdningen vår til barnet. Men kjønnsforståelsen og måten å leve og uttrykke kjønn på, er jo ikke støpt i sement.

– Mange vil hevde at det har skjedd en kjønnsrevolusjon i det tjuende århundret. I dag finnes det uendelig mangee nyanser mellom ytterpunktene “mann” og “kvinne”, sier Mühleisen.

Benestad ramser opp transkjønn, interkjønn og ikke-kjønn som noen slike kjønnsvarianter.

Ifølge Hirdman er gjerne kjønnsbegrepet gjerne særlig ladet fordi det har en så tett kobling til begrepet seksualitet. Mer problematisk blir det dessuten når man kobler på den tradisjonelle kjønnsforståelsen, der kvinnen skal underkaste seg mannen.

Kjønn som talent

– Jeg ser kjønn, både i abstrakt og konkret betydning, som et av de viktige talentene våre viktige talenter. Vi er født med slike talenter, og i beste fall utvikler vi oss i samsvar med dem. Født sånn og i beste fall blitt sånn, heter det i mitt språk, sier Benestad.

– Samtidig med et større mangfold i kjønnsuttrykk, er det påfallende hvordan seksualisering av kvinner ser ut til å være obligatorisk i fraemstilling av kvinner, sier Mühleisen, som mener noen stereotypiske kjønnstrekk er mer seiglivete enn andre.

– Fremdeles forbinder vi gjerne kvinnelighet med passivitet, følsomhet og omsorgsevne, mens mannlighet gjerne forbindes med aktivitet, konkurranse og aggressivitet.