I populariseringens navn har forskning.no gitt lynkurs i hvordan forskere kan håndtere journalister (se lenke i høyrespalten til saken “Bli berømt, du også!”). I ettertid har det slått oss at det kanskje ikke er forskernes skyld at det oppstår et kultursjokk når de møter bladsmørere, men at det kanskje heller er journalistene som har skylden for at populariseringen går tregt.

Derfor tilbyr vi her et overlevelseskurs for journalister som skal ut i forskningsformidlingens fryktinngytende verden.

Så, du skal lage en artikkel om noe som har med forskning å gjøre. Eller enda verre: du skal lage et radio- eller TV-innslag der du intervjuer en forsker eller annen hvitfrakk-fyr.

Vi føler med deg, men det er ikke så ille fatt som du kanskje tror.

Derfor gir vi deg her noen huskeregler å støtte deg til når du skal møte folk som har flere penner i brystlomma enn det er i hele redaksjonen din til sammen.

1. Forskning er viktig

Hvis du leser denne artikkelen, og dermed forskning.no, tar vi det for gitt at du ikke deler nordmenns inngrodde skepsis til kunnskap som ikke umiddelbart kan omsettes i distriktspolitikk.

Et godt utgangspunkt for å starte en dialog med folk innen vitenskaper eller akademia er jo selvfølgelig å mene at de har noe verdifullt å fortelle.

2. Men all forskning er ikke viktig

Du trenger ikke behandle alle forskere med ærefrykt bare fordi de vet en masse om noe du ikke har peiling på. En del forskning er ikke bare umulig å forstå, den er også umulig å bruke. En del er også helt verdiløs. En kort titt på hjemmesiden til IgNobel Awards burde overbevise deg om det.

3. Ikke alle forskere klarer å snakke med mennesker

Mange forskere synes det er moro å få besøk av en journalist. Alle synes jo det er stas å være ekspert på noe - husk bare hvor kry du følte deg den gangen mamma spurte deg om noe du kunne mer om enn henne, og du kunne se hvor stolt hun ble av deg.

Det er få forskere som biter, men noen er grinebitere. På samme måte som ikke alle rike mennesker er glade for å betale skatt, er det ikke alle kunnskapsrike mennesker som er glade for å bruke tid og energi på å forklare akkurat deg noe du ikke forstår.

Årsaken trenger ikke være vrangvilje heller; alle som noensinne har vært innom et universitet skjønner raskt at akademia fungerer som oppbevaringsanstalt for en del mennesker som ikke ville klart seg i yrkeslivet. Mange forskningssentra er også nærmest vernede bedrifter for nerder av den typen som kan alt om kvantemekanikk, men ikke klarer å plukke riktige sokker om morgenen.

Sjekk gjerne med kolleger om den forskeren du planlegger å intervjue klarer å snakke i hele setninger. Dette er ekstra viktig hvis du for eksempel jobber innen radio og TV, og det er vanskelig å pynte på forskerens stotring i språkvasken.

4. Forskere er ikke så smarte som de gjerne tror

Vitenskapsfolk bruker mye tid bare på å holde seg oppdatert på hva som skjer innen sine fagfelt. Derfor får de tilgang på spennende informasjon vi andre ikke er i nærheten av, noe som kan få noen av dem til å føle at de er smartere enn oss andre.

Slik hybris skyldes at forskerne glemmer at det er en grunn til at det ikke har vært så mange renessansemennesker siden renessansen. Vår viten har økt eksponensielt siden Leonardos tid, og ekstrem oversikt over ett bestemt felt betyr gjerne at det er en hel del felt man ikke har snøring på. Så hvis en eller annen forsker griner på nesa av at du ikke er oppdatert på siste nytt innen kvantemekanikk, kan du le for deg selv av at de har forskjellige sokker på høyre- og venstrefoten.

5. Alle forskere har ikke primadonnanykker

Det behøver ikke være arroganse som har skylda hvis en forsker har problemer med å forklare kvantemekanikk så kortfattet at det passer i avisnotisen eller nyhetsinnslaget ditt. Mye av grunnen til at folk flest ikke lenger er orienterte om hva som skjer innen vitenskapene er at vitenskapen har beveget seg så langt unna hverdagen til folk flest.

Det er lenge siden et vitenskapelig framskritt betød at noen bygget en bedre musefelle. I dag er et vitenskapelig fremskritt mer sannsynlig ny kunnskap om musas stamceller, og sånt er ikke like lett å forklare til noen som ikke har et grep om genetikkens begrepsapparat.

Hvis du ikke er overbevist av dette resonnementet, kan du jo som en elevøvelse forsøke å forklare bestemora di mailprogrammet på PC’en din. Over telefonen.

6. Men noen forskere burde stille i tutu på jobben

En del vitenskapsfolk er nemlig skikkelige primadonnaer. De har brukt årevis på å lære seg et fagfelt med en fagterminologi, og det er like spennende som det var å få kodenøkkelen til Fantomet-klubben som smågutt. Hvis du, som ikke har samme fagkrets som dem, forstår hva de snakker om uten videre, blir det like ukult for dem som det ville vært om lillesøster hadde vært medlem av Fantomet-klubben hun også.

Hvis du i tillegg påpeker at det finnes gode norske synonymer for den seksstavelsers anglisismen de slenger rundt seg med, kan de bli direkte mannevonde.

7. Lær deg hvem du skal snakke med

Skaff deg en kilde innen hvert fagfelt. Hvis du ringer litt rundt, tar det deg ikke mange minuttene å finne ut hvem som klarer å snakke for seg uten å ordrett gjengi hele avsnitt av den siste forskningsrapporten sin. Sørg for at de er i stand til å svare på det du spør om, og faktisk lukker munnen når de har svart - i stedet for å gi deg en undervisningstimes forelesning. Dette er slett ikke så naturlig for mange av dem som du tror.

Vær klar over at mange forskere er veldig nøye på hvordan sitatene deres blir. Mange forskere har brukt mange tiår på å bygge opp kunnskapen sin, og kan ta det ille opp at denne kunnskapen skal bli brukt til en litt kjapp og grei kommentar i media. Særlig hvis du prøver å gjøre artikkelen litt mer lesverdig ved å bake inn litt humor.

Etter den første kontakten med en forsker skjønner du fort om dere har funnet tonen. Hvis du kommer tilbake til kontoret med en timelang teip uten ett eneste brukbart sitat på, ringer du noen annen neste gang du trenger noen sitater. Men hvis du trofast gjengir det forskeren sier og kanskje til og med slenger et nummer av bladet ditt i posten så forskeren kan vise det til mammaen sin, kan du ha et langt og gjensidig givende forhold.