– Rett etter at programmet var sendt, angret jeg på at jeg hadde deltatt. Det gjør jeg ikke lenger. Jeg er blitt en erfaring rikere, konstaterer Cathrine Egeland, forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet. Hun var med i det første programmet i serien, som hadde tittelen «Likestillingsparadokset».

Allerede før serien ble vist hadde «Hjernevask» utløst en stor debatt, både om forskning og om forskningsformidling.

– Vi har vel knapt opplevd maken, konstaterer Arvid Hallén, administrerende direktør i Forskningsrådet.

– Tematikken arv eller miljø er noe mange er opptatt av og alle kan forholde seg til. Det er uenighet om Eia gjennom sin tydelige agenda og redaksjonelle metode har manipulert sine intervjuobjekter og sine seere, eller om han har fått fram viktige og reelle motsetninger i akademiske fags tilnærming til virkeligheten. Jeg tror det er litt av begge deler, skriver Hallén i sin blogg på forskningsradet.no.

Sa først nei

– Da Harald Eia ringte meg, sa jeg først nei til å være med i programmet. Men han forsikret meg om at det var et ordentlig program hvor forskerne ble tatt på alvor, forteller Egeland.

– Jeg ble forespeilet at jeg skulle få snakke om min egen forskning om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Altså hvordan kjønn som sosial konstruksjon, og forestillinger om kvinner og menn gir ulike muligheter i arbeidslivet. Men i stedet ble jeg bedt om å kommentere andres forskning, om betydningen av biologiske forskjeller mellom kjønn.

Egeland ergrer seg i ettertid:

– Jeg burde vært bedre forberedt på konseptet. Dessuten ergrer jeg meg over at jeg fremstår som kategorisk avvisende til biologiske forskjeller mellom kjønn som sådan. Det er jeg ikke. Men biologiske forklaringsmodeller har fram til nå ikke inngått i min forskning på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, sier Egeland.

Frustrerende og trist

Hun er oppgitt over at samfunnsvitenskapen nærmest er fraværende i serien. Og hun er lei seg hvis folk flest har fått et negativt bilde av samfunnsvitenskapene. På grunn av, som hun selv sier, at lite medievante forskere som henne selv ble «tatt på senga» av profesjonelle fjernsynsfolk.

– De som lager fjernsyn, kan spille på følelser, og bruke stemninger og musikk for å få fram sterke reaksjoner hos seerne. I møtet med denne profesjonaliteten har ikke vi forskere så mye å stille opp med. Derfor bør kanskje også vi profesjonaliseres? spør Egeland.

– Kanskje bør institusjonene ta et større ansvar for å lære opp forskere til å møte en tøffere medievirkelighet.

Må få fram uenighet

Jørn Hurum, paleontolog ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, har utvilsomt samlet seg erfaring både med norsk og internasjonal presse. Han tror ikke at «Hjernevask» vil få betydning for forskernes vilje til å formidle:

– Vi som allerede formidler, vil fortsette med det. De som ikke har gjort det, har fått enda en unnskyldning for å slippe.

Hurum synes at Eia har startet noe som er bra, selv om det kunne vært enda bedre.

– Det er bra å få fram at det er uenighet i forskningen. Forskningsformidling som bare presenterer forskningen som et ferdig produkt, blir kjedelig. Forskning er en prosess hvor teorier brytes mot hverandre. Vi må få fram dette, og gjerne også konfliktene. Dette tror jeg vil øke rekrutteringen til forskningen.

Skittkasting

Men det er forskjell på uenighet og skittkasting. Hurum synes det har vært for mye av det siste i forbindelse med serien, og den kommer fra alle sider.

– Det er katastrofalt hvordan enkelte av deltakerne i programmet har håndtert kritikken i ettertid. Enten må du stå for det du har sagt, og begrunne det, eller så bør du legge deg flat og innrømme at du har gjort en feil. Hvis du velger den siste strategien, blir du fort uinteressant for mediene. Når noen i stedet valgte å gå til angrep, nådde skittkastingen nye høyder, mener Hurum.

Han gir også følgende råd til forskere som havner i medieuvær:

– Er du sliten, så hold kjeft. Journalister elsker konfrontasjoner. De minner meg om sånne som yppet til bråk i skolegården, sånne som gikk fra den ene til den andre og ytret: «Vet du hva han sa om deg?»

– Jeg gidder ikke å bruke tid på slikt. Da flere kolleger skjelte meg ut i forbindelse med lanseringen av fossilet Ida, bestemte jeg meg for ikke å nevne noe om jantelov eller misunnelse. Da mistet mediene fort interessen, erfarte Hurum.

Forskere må ut

– Yngre forskere og forskere uten erfaring med medier vil nok nøle med å uttale seg i mediene etter «Hjernevask», tror kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger.

Ifølge Mühleisen er forskere spesielt utsatt for å komme uheldig ut når de uttaler seg i tv- og radioprogrammer som ikke er direktesendt.

– Intervjuobjektene har her en høyere risiko, fordi de ikke har innflytelse over redigeringen eller når det legges på «voice over». Ofte er dramaturgien, særlig på tv, ekstremt polariserende, og stereotype ytterpunkter står i fokus. Dette er sjelden interessant for forskere. Det har dessuten personlige omkostninger, sier hun.

Moralsk plikt

Mühleisen mener likevel at forskere bør stille opp i mediene:

– Jeg er en tanke moralsk i dette spørsmålet. Jeg mener forskere har plikt til å sette av noe av formidlingstiden til medier som når ut bredt. Det er viktig at forskningsbasert kunnskap ikke bare sirkulerer blant spesialister, men når ut til befolkningen. Dette er betydningsfullt i et demokrati, understreker Mühleisen.

– Flere forskere vil bli mer aktive i mediene dersom medieinstitusjonene, som NRK, satser mer på seriøst formidlende forskningsprogrammer. De bør prioritere dette i stedet for å sette underholdningsavdelingen til å lage et program der høyst kontroversielle amerikanske forskere og en partisk komiker legger premissene, og der pressens Vær Varsom-plakat overskrides gang på gang.

– Når det er sagt, kan det være en god idé å lage underholdning av forskning. Men da som et underholdningsprogram, mener Mühleisen.

Noen dråper kompleksitet

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, mener at dersom forskere kan bidra med noen komplekse sammenhenger, ja, så er det bedre enn ingenting.

Han håper serien ikke har bidratt til at forskere vil vegre seg for å uttale seg i mediene:

– Men det kan vel tenkes at noen heretter, før de sier ja til å delta, vil bli mer omhyggelige med å få klarlagt premissene og hva som er innrammingen rundt det de sier.

– En del forskere kan ha erfart å bli misforstått, overforenklet eller kryssklippet, og det kan nok legge en demper på entusiasmen for mediene. Dessuten ligger ofte medienes dagsorden og problemstillinger langt unna det forskerne er interessert i, sier han.

Hylland Eriksen mener det både kan være positive og negative aspekter ved å presentere forskning i en tabloid form.

– Men om vi forskere slipper til med noen dråper kompleksitet, er det alltid bedre enn ingenting. Vi bør passe oss for å gjøre det beste til det godes fiende, understreker han.

Hylland Eriksen tror ikke det finnes noen klar oppskrift på hvordan man kan få flere forskere til å bli mer aktive formidlere i mediene.

– Uansett er det mange flinke formidlere i norsk forskning. Det står adskillig verre til i en del andre land. Avstanden mellom universitet og samfunn er på ingen måte avskrekkende i Norge, sier han.

Mikrofonstativjournalistikk?

Jørn Hurum mener norske forskningsjournalister for sjelden stiller forskere det enkle spørsmålet «Hvorfor?».

– Journalister har en tendens til å formidle at den som kritiserer andre, alltid er objektiv. Kritikere har ofte en skjult agenda. Men det kommer ikke fram, fordi journalistene blir blendet av kritikken.

Hurum skjønner at journalister som arbeider i dagspressen, er utsatt for et tidspress som kan gjøre det vanskelig å drive kritisk journalistikk.

– Jeg minnes journalisten som ringte meg og sa: «Du, jeg må skrive et eller annet om Ida i dag. Har du noe? Ringer deg opp igjen senere, jeg, for det er så mange drap nå, og de må jeg jo prioritere først.»

Cathrine Egeland er usikker på hvor stort problem mikrofonstativ-journalistikken er.

– Min erfaring er at journalister slett ikke opptrer som mikrofonstativ for forskere. Jeg har aldri møtt disse passive journalistene som bare lar meg snakke løs, uten å stille kritiske spørsmål. Forskningsjournalister skal jo være kritiske, men fortrinnsvis bør vel kritikken ta utgangspunkt i forskerens egen forskning.

Mer informasjon:

Du kan lese mer om Arvid Halléns synspunkter på «Hjernevask» og andre temaer på bloggen hans. Den finner du på: Forskningsradet.no/arvidsblogg