Kunnskapsdepartementet skal legge frem en stortingsmelding om Kvalitetsreformen i høst, og da drøftes også finansieringssystemet med alle sine nye tellekanter.

Økonomiprofessorene som fikk i oppdrag å utrede systemet, kommer med en rekke endringsforslag - men gruppens leder, Steinar Vagstad, tviler på om departementet er klar for å gjøre så mye.

- Vi fikk vel inntrykk av at det eventuelt kan foretas noen småjusteringer, men at det ikke vil bli snakk om noen dramatiske omlegginger.

- Premissene er egentlig helt greie i og med at slike insentivsystem ikke bør endres for ofte, og at systemet kan se ut til å fungere etter hensikten.

- Det er blitt større oppmerksomhet rundt resultat og det blir produsert mer av både studiepoeng og forskning.

- Spørsmålet er vel hvorvidt dette også betyr en kvalitetsøkning, eller om man har fått en uønsket vriding hvor kvantitet blir belønnet, påpeker Vagstad.

Basisdel uavhengig av resultat

De statlige bevilgningene til universitet og høyskoler ble fra 2003 inndelt i en basisdel og en resultatdel.

Den siste baserer seg på to hovedkomponenter, utdanning og forskning, og forskningsdelen baserer seg igjen på ulike forhold som avlagte doktorgrader, omfanget av eksternfinansiering og publiseringer.

- Det er positivt at noen begynner å interesse seg for resultater, men det er viktig med fornuftige resultatmål, sier Vagstad.

Den resultatbaserte delen av budsjettet er ikke finansiert med friske penger, men tas fra basisdelen.

Ved innføringen av det nye finansieringssystemet var det også et poeng at det skulle være nøytralt mellom institusjoner.

Bak utredningen står: Tommy Staahl Gabrielsen, Oddvar Kaarbø, Kjell Erik Lommerud, Alf Erling Risa og Steinar Vagstad.

Utredningens forslag
		Utdanningskomponenten: Anbefaler at det utarbeides indikatorer som bedre enn studiepoengproduksjon fanger opp hovedmålet om bedre gjennomstrømming og at studentene skal “lykkes i sine studieløp”. Mener det trengs bedre kostnadsberegninger for å sette riktig belønningssum for studiepoengproduksjon. Tilrår tiltak som begrenser bruk av markedsføringskroner på institusjonene. Forskningskomponenten: Mener det bør innføres flere modeller for resultatmåling, og ikke tvinge alle fagområder inn i samme system. Anbefaler en videreutvikling av å gjøre detaljert resultatinformasjon lett tilgjengelig. Argumenterer for en bedre kartlegging av publiseringsmønsteret etter innføringen av poengsystemet for å se om det er en vridning bort fra ressurskrevende publisering til “lettere” publisering. Formidlingskomponenten: Bør skrinlegges på grunn av utydelige indikatorer og betydelige administrative kostnader.

Det vil si at de skulle komme likt ut med nytt og gammelt system dersom produksjonen var uendret.

Dette fikk litt underlige konsekvenser, i følge Vagstad. UiB opplevde for eksempel et kraftig kutt i rammen på grunn av høy forskningsproduksjon.

- Umiddelbart etter innføringen av det nye systemet fikk man også en enorm økning i studiepoengproduksjon, noe som økte sektorens overføringer til utdanningsformål.

- I neste omgang fikk man en reduksjon i basisbevilgningen, og dette ble av mange tolket som en direkte respons på poengøkningen.

- Mistanken om at basisbevilgningene avhenger av resultat må avkreftes ved å sørge for at endringer i denne delen av budsjettet ikke er korrelert med institusjonenes resultat.

Fristet til stort studentopptak og billige løsninger

- Mens det er relativt enkelt å måle kvantitet, er kvalitetsindikatorer mye vanskeligere å fastsette, og dette er potensielt et kjempeproblem for det nye finansieringssystemet.

- Det er en forutsetning at institusjonene følges opp gjennom styringsdialoger og kontrollsystem, ellers kan det bli for fristende å skaffe lett-tjente penger i form av flere studenter på “billige” fag, sier Vagstad.

- Man kunne for eksempel tenke seg at UiB tok opp flere tusen psykologistudenter og leide Brann stadion til forelesningene.

- Eller at vi la ned dyre realfag og sluttet med opptakskrav på mediefag. Med en gang man begynner å legge penger et sted, bør man følge med på utviklingen, påpeker han.

Gruppen understreker at dersom det er gjennomstrømming og gradsproduksjon man ønsker å fremme, så må det etableres bedre mål for dette.

De foreslår for eksempel at en del av belønningsmidlene overføres til kandidatproduksjon på bachelor- og masternivå, siden det vil gi insentiver til å redusere frafall.

- Slik belønningen gis nå, vil det være lettere å ta inn to-tre flere studenter på hvert fag enn å motivere de studentene som allerede er inne til å kutte ekstrajobben og fullføre på normert tid, sier Vagstad.

Han legger til at han også i dag synes det er ubehagelig å presse studentene sine for mye til å levere innen en bestemt frist.

Oppfordring til tidskriftsplagere?

Etter at det nye finansieringssystemet ble innført, er det særlig utregningen av forskningskomponenten, og da publiseringspoengene, som har mottatt mest kritikk fra forskerne selv.

Vagstad sier at dette var et tema som ble mye diskutert i gruppen.

- Vi skjønner ikke helt vitsen med å få alle inn i samme system.

- Det hadde bare vært et poeng dersom ulike fagområder, som for eksempel medisin og juss skulle konkurrere mot hverandre og at den tapende part da måtte avgi ressurser til vinneren - men nå er det jo sånn at vi trenger både jurister og leger, sier Vagstad.

Han mener det for eksempel med fordel kunne ha vært ett system for tidskriftfag, og ett hvor vitenskapelige monografier står høyest i kurs.

I dag mener han at skillet mellom nivå 1 og nivå 2-tidsskrift ofte blir kunstig. Det settes strek et sted på hierarkilisten og to relativt like tidsskrift gir forskjellig poenguttelling.

Poengfordelingen hvor en artikkel i et nivå 2-tidsskrift gir akkurat tre ganger så mange poeng som et lavest på rangstigen, mener han også kan være problematisk.

- Man kan risikere masseproduksjon av artikler som går inn i mindre anerkjente tidsskrift. Det er jo lettere å skrive fire “dårlige” enn én toppartikkel, og dermed oppnå flere poeng.

- I gruppen var vi litt uenige om det, både for forskningen og samfunnet sin del sin del, var bedre å forholde seg taus enn å produsere en dårlig artikkel. Men alle mente i hvert fall at det var bedre med én knallgod i stedet for mange halvgode artikler, sier Vagstad og viser til fenomenet “møteplagere”.

- Å ha noen som er aktive på møter er jo verdifullt, men dersom dette skulle belønnes med penger, ville man få uholdbare tilstander. Legges det for mye penger i publiseringskomponenten, vil vi kanskje få det vi kan kalle “tidsskriftsplagere”, smiler han.

Større synliggjøring

Vagstad presiserer at han synes oppmerksomhet rundt forskeres virksomhet er en god ting, og gruppen anbefaler også at informasjon om produksjonen til hvert enkelt miljø gjøres lett tilgjengelig.

- Hvis man motsetter seg at noen skal kunne sjekke at du faktisk leverer varene, er det ganske spesielt. Tenk hvis håndverkere skulle gjort det samme!

Økonomene anbefaler imidlertid at den varslede formidlingskomponenten legges på is. Vagstad mener indikatorene nå er alt for utydelige og mener man kan risikere at fokuset til forskerne flyttes bort fra kjerneoppgavene.

- Formidling ligger jo inne i både publisering og undervisning, og jeg mener ikke det er riktig med for sterke incentiver til bedriftsetableringer og VG-oppslag, sier økonomiprofessoren og viser til definisjonen som brukes for formidling av utvalgene som har jobbet med dette.

Her inngår blant annet “når vitenskaplig personale deltar i samfunnsdebatten med FoU-basert argumentasjon”.

- Men hvordan skal dette kontrolleres og hvordan skal de ulike bidragene vektes? For å klare å ha kontroll på dette kreves store administrative ressurser - midler som burde brukes til å nå viktigere mål i sektoren, mener Vagstad.